Tenketanken

#METOO

Jeg velger å kaste meg med som mange andre har gjort angående #metoo. Jeg har lest mange kommentarer, artikler og blogginnlegg. Det er mange forskjellige meninger ute å går, på både godt å vondt. 
Jeg var rask til å dele en status med #metoo. Jeg vet at jeg har blitt seksuelt trakassert utallige ganger, og ganske ofte. Og dette gjelder ikke bare meg, og det gjelder ikke kun mitt kjønn. Nå er denne kampanjen for akkurat mitt kjønn, for å sette fokus på at jenter er den undertrykte halvdelen av disse to, gutter og jenter. Men jeg tror nok at jenter er like flinke på å seksuelt trakassere gutter, jeg tror nok bare at i mange tilfeller ser man annerledes på det. 

Min mening er at det handler ikke om kjønn, det handler om dine personlige følelser og trygghet. Trygghet er grunnlaget for alt, for hele ditt og mitt liv. Om den tryggheten frafaller, faller de andre faktorene raskt sammen også. 
Jeg kan ikke fortelle noen hva de skal føle og mene, men jeg kan slå et slag for de som kanskje ikke tør å si fra på lik linje som meg selv når man føler seg trakassert, om det så er seksuelt eller ikke. 

Som nevnt har jeg blitt utsatt for dette uttallige ganger. Spesielt på jobb, men også på gata og på byen. Vanligvis preller det av, jeg bryr meg generelt ikke så mye. Med mindre det blir ubehagelig... Det er ikke alltid selv jeg tør å si noe heller, da det har gått for langt. 
Jeg kan starte med jobben. Gruppen som kanskje er mest utsatt er de som jobber i servicebransjen. Selv har jeg jobbet som servitør, og nå bartender. Det er faktisk ganske ubehagelig og rett og slett kvalmt med mannfolk godt oppi årene som legger an på deg. Jeg har opplevd mange forskjellige nivåer, men det bygger seg som regel opp jo større inntaket av alkohol blir. "Sett deg på fanget mitt a jenta mi" "Når er du ferdig på jobb a, kanskje du vil ha litt selskap." 
Ja det er ganske ekkelt når det kunne vært faren din, og enda verre, bestefaren din. For min del tenker jeg som regel; Håper du tipser som en gud din kvalme faen. Så smiler jeg, ler litt, og fortsetter jobben min. Om det går enda lengre er jeg ikke redd for å si at nå er det faktisk nok, og at jeg ikke aksepterer å bli snakket til som et smilende kjøttstykke som er der for å gi deg alt du vil ha og mer enn det. Som regel får man en real unnskyldning og en tier mer på tipsen. Men jeg vil ikke ha tips fordi en gubbe syns at jeg har så "jækla digg bakende" for å si det sånn. Jeg vil ha tips fordi jeg gjør en god jobb, fordi jeg gjør alt for at du skal få den beste opplevelsen og vil komme tilbake. Og jeg elsker jobben min så jeg kommer ikke til å slutte med det.
Det aller verste er når trakasseringen blir fysisk, når noen mener at det er deres menneskerett å forsyne seg av litt pupp eller rumpe når man løper forbi. Der kunne jeg ønske jeg var litt mer hardbarka, og kunne gitt en real slap tilbake. Dette gjelder både på jobb, og alle andre steder. 

Jeg har lest innlegg gutter har skrevet angående "metoo, hva de føler. Mange skriver de er redde for at de har gått over grensa, at de har seksuelt trakassert noen når de kun gjorde et håpløst forsøk på å flørte, fordi de faktisk genuint syntes jenta var helt fuckings fantastisk. Jeg forstår disse guttene godt. Veldig godt. Flørting og sjekking er seriøst ikke lett, og absolutt ikke noe for alle. Men jeg tror helt ærlig at et mislykka forsøk på sjekking ikke er det verste som sitter igjen hos jentene, MEN nå skal jeg også huske på at jeg ikke kan bestemme hva andre føler i disse situasjonene. Men hvis du som gutt føler du kanskje har trakassert noen, eller du får en litt annen reaksjon enn forventet, så vil jeg si at det beste er å be om unnskyldning. FORKLAR DEG! Både for hennes del og din egen del. Det samme gjelder gutter som blir trakassert. Kjønn er urelevant. Jeg merker at jeg har et ganske heteronormativt språk her nå, men jeg vil legge ekstra press på at legning og kjønn ikke har noen ting med saken å gjøre for min del. Helt ærlig er vel jenter ganske flinke til å bruke seksuelle uttrykk for å trakassere andre jenter også. 

Generelt er jeg ganske hårsår, men man må også velger hvilke kamper som er verdt å ta. Om noen plystrer etter meg på gata, eller spør om jeg vil bli med de hjem etter en fuktig kveld på byen, ja da ler jeg som regel og takker pent nei. Jeg velger å heller bli litt smigret og ta det som et kompliment. I mange tilfeller så kanskje disse guttene på meg som et objekt og ikke et følelsesbasert vesen, men det blir hva jeg velger å gjøre det til selv. 

Til min vakreste David

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Jeg sitter igjen med ufattelig mange tanker etter denne dagen. Den har vært stappfull av mye sorg, men også glede, og jeg er sikker på at det var akkurat slik du ville blitt tatt farvel med slik vi gjorde i dag. 
Forrige søndag våknet jeg opp til den verste nyheten jeg kunne fått, at du hadde vært i en stygg fallulykke og at ditt liv ikke var til å redde. Jeg gråt i flere timer til jeg ikke helt skjønte hvorfor lenger, for at du var borte var noe jeg virkelig ikke klarte å ta inn over meg. Det kunne jo ikke være sant, det var ikke noe som var mer urettferdig enn at akkurat du skulle miste livet ditt i en alder av 27 år. 

Du har gitt meg så mye glede på den tiden jeg var så heldig å få med deg. Takket være deg har jeg venner for livet, og jeg fikk muligheten til å bo på et av de vakreste stedene jeg vet om, nemlig Volda. Hadde det ikke vært for blant annet deg, hadde jeg aldri flyttet dit. 
Jeg møtte deg aller første gang på ekstremsportsveko, hvor vi begge var en del av longboard-gjengen. Den uka var helt sjuk, og vi hadde det så gøy sammen. Jeg brukte mest tid sammen med dere fra Volda. Kom til Volda da vel, sa dere. Ja hvorfor ikke tenkte jeg. Jeg søkte på det jeg kunne og kom inn på Høgskulen. Ikke hadde jeg noe sted å bo, men det var jo ikke noe problem for jeg kunne jo bo sammen med deg! 
Sånn har du alltid vært, kastet deg ut i alle nye ting du får muligheten til. Du har åpnet hjertet ditt for alle du har møtt på din vei, noe det ikke var vanskelig å se i begravelsen din i dag. Så mange venner, så god og stor familie, så ufattelig mye kjærlighet.

Jeg var litt ensom i det store huset ditt, for du jobbet jo så mye på sjøen, og når du hadde fri reiste du. Jeg tror jeg nesten aldri sov i min egen seng fordi jeg syns det var litt skummelt. Jeg fant en trøst i å heller sove i din seng, eller på sofaen da du ikke var der. Jeg var så lykkelig hver eneste gang du kom hjem. Du lagde alltid god mat, og sørget alltid for at jeg ble tatt så godt vare på som mulig. Ikke bare av deg selv, men også alle andre av vennene dine rundt deg som bodde i Volda. 
Herregud så gøy vi hadde det i Nylenda. Døra var alltid åpen for alle, bokstavelig talt. Det var alltid noen der, alltid en fest, middagsselskaper, bursdager, filmkvelder. Ja, jeg kan remse i fleng. Til og med OnklP og slekta var på besøk hjemme hos oss. 
Vi har vært på konserter sammen, kjørt vannscooter, fjellturer, båtturer. Husker spesielt godt den ene fisketuren du og jeg hadde, og det ble skikkelig uvær så vi måtte søke ly på ei øy til regnet ga seg.
Nest Siste gangen du og jeg var sammen var da du og Richard kom til Drammen på vei til København. Jeg og Synne hadde lite å rutte med, men dere skulle absolutt ha med oss til Køben! Ikke noe problem sa dere. Vi sneik oss inn på hotellrommet med dere, hvor vi alle fire delte en dobbelseng. Det var litt av en fantastisk tur. Siste gangen jeg så deg var på X2 2015, det er faktisk to og et halvt år siden nesten...
 
3.juni tekstet du meg annonsen av huset vi bodde i som du skulle selge. Du var så stolt etter å ha pusset opp alt selv. Og "veggen" vår med graffiti hadde du tatt vare på, noe som betydde mye for meg. Du sa du håpet å se meg igjen snart, og at jeg måtte komme på besøk. Noe jeg aldri fikk gjort...

Du har fått opplevd mer i ditt korte liv, enn mange av oss kan drømme om. Det var ikke noe du ikke sa ja til å være med på. Du var så eventyrlysten, og du rakk å være over hele verden og oppleve så mye. Jeg er så stolt av deg David. Vi alle har noe å lære av omsorgen din, det gode mennesket du var. Gleden med å leve, og leve i nuet. 

Du var så god du, David. Fortsatt kan jeg ikke skjønne at du er borte, at jeg tok farvel med deg i dag. Det var så godt å møte den fantastiske familien din. Ikke minst godt å se igjen alle de vakre menneskene som du har introdusert for meg. Det var også godt å føle seg så velkommen. Jeg fikk høre du hadde snakket masse om meg til de jeg ikke rakk å møte, og det betyr så ufattelig mye. Jeg kommer aldri til å glemme deg, og alt det du har gjort for alle rundt deg. Du har preget så mange mennesker det det gode hjertet ditt, med din lyttende evne, de smilende øynene dine. Du er det vakreste mennesket jeg har møtt. Hvil i fred, min kjære David, skulle så gjerne ønske jeg kunne fått en siste klem av deg. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt ♥ Det er så mye mer jeg kunne ha sagt, men ord blir fattige... 

#NÅR DET SKJER

Det siste døgnet har vært hardt. M hadde en arbeidsulykke i går som kunne gått virkelig galt, med aller verste tenkelige utfall. Heldigvis gjorde det ikke det. Men, det har fått meg så dypt inne i tanke-boksen som overhodet mulig. Jeg har det nok nesten verre enn han. Det er virkelig sant at man kanskje ikke helt ser hvor viktig det man har er og hva det betyr før man mister det, eller i midt tilfelle, kunne ha mistet det. Bare det å sitte å snakke sammen om hvor utrolig flaks han hadde er uvirkelig, og rart, samtidig som det er altfor virkelig og ufattelig nært. Jeg vil ikke tenke på det, og det har jeg også gitt beskjed om. Men tankene er der, hva om? Hva skulle jeg gjort? Hvor hadde jeg havnet om jeg hadde mistet noe av det aller viktigste i livet mitt, enda en gang. 

Alle skal dø en gang, og slik er det. Jeg er en av de personene som kan sitte å tenke på dette og grine meg sønder og sammen. Når det gjelder både meg selv og andre. Livet går jo videre, men hva gjør jeg da? Jeg som ikke takler noen verdens ting. Jeg som griner om noen tråkker på en maur. 

Jeg sov ikke godt i natt, og kommer garantert ikke til å gjøre det til natten som kommer heller. Hodet mitt er et helt annet sted... 
Det er en heftig wake-up-call. Alle de småtingene du er litt sur for, alt som irriterer deg, og generelt er dritt, det betyr ingenting lenger. Ingen verdens ting. Og når det er sagt tror jeg det er utrolig viktig at man får disse en gang innimellom. Det setter alt i et helt annet perspektiv. Livet er ufattelig skjørt, og man må bruke mer tid på glede, det som gjør deg lykkelig, i stedet for å gå og surmule over noe som skjedde for et par uker siden. Det her har helt klart gjort noe med meg. Jeg er helt utslitt selv. Nå er jeg ganske så overbeskyttende også, men det skulle vel bare mangle at man vil sørge for at den du elsker faktisk har det fint?
Dette kommer til å være noe jeg aldri glemmer. Det vil følge meg, det samme vil alle følelsene rundt det. 

TENKETANKEN LENGE LEVE

Akkurat i dag føles ting litt godt igjen. Første dagen av vinterferien. Jeg har hatt en god natt, jeg har faktisk sovet godt og lenge. Pysjen er fortsatt på, og jeg har ikke gjort noe mer fornuftig enn det å henge opp noen gardiner som har ligget på spisebordet litt for lenge. Jeg har sett gjennom alle sykt perfekt episodene, og det er kanskje grunnen til at jeg skriver akkurat dette innlegget her. Jeg får vondt inni meg, både av hvordan de jentene har det med seg selv og livet, og også fordi jeg kan kjenne meg igjen i så mange følelser. Samtidig blir jeg overrasket over hvor mye det faktisk er mulig å ha så høye forventninger til seg selv?

Jeg har selv kjent hardt på press fra forskjellige kanter. Det å være bra nok, se bra nok ut, det å være god. Men kjøpspresset har jeg heldigvis aldri brydd meg særlig mye om. Men der føler jeg at jeg har vært heldig, heldig med venner og familie som har sunne holdninger til akkurat dette. Jeg ble faktisk ganske sur når alle begynte å gå i DC klær på ungdomsskolen, jeg ville jo ikke at alle skulle se ut som meg, eller jeg som dem. Jeg ville faktisk ikke se ut som alle andre, og jeg var en ganske stor fargekladd i meg selv bokstavelig talt. Tighte bukser i alle mulige farger etterfulgt av super-baggy trøyer og gensere. Fantastisk. Jeg har alltid godt i det jeg har følt meg komfortabel i, heldigvis. Men det vil ikke nødvendigvis si at jeg var så ufattelig fornøyd med hvordan jeg så ut på innsiden av alle klærne mine, og det gjør jeg fortsatt ikke. Vi har alltid noe å pirke på har vi ikke? Samtidig som vi ser på alle andre og klarer å rose de for alle feilene de ser ved seg selv, som også kanskje er akkurat de feilene du selv peker på i speilet hver morgen. Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig å omfavne det ved deg selv, når det er så lett å gjøre det med andre?

På ungdomsskolen ville vi alle ha gode karakterer, for hvem vil ikke det? Jeg gikk ned i snitt hvert år, og skuffelsen var stor hos meg selv og familie. For jeg kunne jo så mye bedre, virkelig. Men jeg visste jo at det kun var min egen skyld og feil prioriteringer. Men når jeg fikk en 6´er var jeg overlykkelig. Samme med en femmer også. Det var ikke før jeg falt ned på en svak firer at jeg kjente litt på det. Men det var greit. Det var ikke en krise. Men samfunnet har vokst seg i feil retning, og ja, jeg forstår disse jentene så godt, samtidig som jeg syntes det er ufattelig tragisk at man skal bry seg så mye om et tall på et ark. Det definerer deg faktisk ikke. 

Utseende. Det ytre. Det er vel den største utfordringen for veldig mange. Og spesielt etter alt sosiale medier slenger i trynet på oss. Men så blir jeg litt slik at jeg vet hva som må til da, for at jeg faktisk skal føle meg bedre. Jeg vet at de som poster alle disse bildene ikke nødvendigvis har det så fantastisk. Som hun ene i sykt perfekt som henger seg så opp i alle bloggerne og de på instagram, og hvordan de ser ut. Hår, sminke, flat mage, muskler, øyevipper. Jeg forstår det så sinnsykt, samtidig blir jeg litt småirritert. For du står og tar bilder av deg selv i speilet, du forklarer selv til tv 2 og hele Norge at du poserer slik og slik for å se minst mulig ut. HVA tror du alle de andre bloggerne gjør? De tar extensions både på hår og vipper, de fyller opp leppene, de trekker inn magen, de pumper masse før de tar treningsbilder, og ikke minst PHOTOSHOP. Da er det en ting jeg vil fremme, eller nærmest en person, og det er Sophie Elise. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg har veldig respekt for henne, og hennes ærlighet. Jeg syntes det var så bra når hun la ut om alt hun gjør for å faktisk se slik ut på bildene før hun poster de, og hvor mye tid det tar. I tillegg hvilke indre følelser det skaper, og hvor mye indre energi som går tapt. Vi må begynne å se oss litt mer rundt, og ikke bare ned i telefonen på instagram og andre medier. For ser vi rundt oss ser vi mer de ekte menneskene og hva som faktisk er "normalt". Selvøflgelig finner vi alltid mange i mengden som vi gjerne skulle sett ut som, men slik vil det nok alltid være. Du ville kanskje ikke ha den bananen, men når du ser noen andre spise den ville du gjerne hatt den allikevel. Jeg tror nok at det ligger i oss, vi vil ha det vi ikke har selv.

Jeg føler jeg har vært ekstremt heldig, jeg har fått så mye hjelp og støtte. Dette har også vært fordi jeg til slutt skjønte at jeg måtte si ifra. Jeg måtte face frykten og den dårlige samvittigheten, jeg forsto at dette faktisk var noe som hadde gått over mitt hode, og jeg trengte hjelp fra høyere instanser. Jeg har aldri blitt ordentlig "frisk" om jeg kan si det på den måten. Angsten er sterk noen ganger, deprisjonene også. Det å sitte å gråte i flere timer uten å vite helt hvorfor gjør jeg enda. Og det er vanskelig. Jeg har nok havnet litt i den bobla igjen hvor man ikke sier noe, man lar vært fordi samvittigheten tar deg igjen. Jeg har påført menneskene rundt meg nok smerte, og vil neppe ta den runden en gang til. Heldigvis har jeg lært meg å kjenne kroppen min bedre, kjenne når det begynner å bygge seg opp, vite at nå er styggen tilbake og snart sitter han på skulderen min igjen og får meg til å treffe den veggen så hardt nok en gang. 

Jeg har kjent mye på det den siste tiden igjen. Alle forventningene, stresset. Skolen er hard, og jeg føler faktisk at jeg sliter mye med det. Men dette er noe jeg vet jeg greier og vil så hardt. Samtidig har jeg så gode venner i klassen som er så flinke til å støtte og bygge oppunder det som er bra. Alle vil at alle skal klare det, og det er noe som hjelper mer enn man kan tro når man tidligere har opplevd akkurat det motsatte.
Den personen det er vanskeligst for å forstå at det går an å ha så vonde følelser om seg selv, og at alt faktisk er en kamp innimellom. At jeg faktisk ikke klarer å stå opp om morningen noen ganger. Det er M. Det som for han er en selvfølge og ganske enkelt å få til, kan for meg være ufattelig hardt. Det er krevende og tar mye krefter og energi på å prøve og forklare slike indre hindringer for noen som ikke helt har følt det samme på kroppen selv.

Denne vinterferien kom akkurat i tide. Jeg får samlet opp litt energi, samtidig som jeg kan ta igjen litt arbeid med skolen, og andre ting som kanskje burde vært gjort for lenge siden. Jeg har tid til å finne tilbake til meg selv igjen. Det siste jeg vil er å havne ned i den grøftekanten igjen, hvor alle bilene kjører forbi og ingen ser deg eller hører de indre skrikene dine. Når jeg tenker meg om så vet jeg også at jeg ikke trenger å havne der. Og hvorfor vil jeg så inderlig jobbe med barn? Det spørsmålet har jeg stilt meg mye i det siste. Jo mer jeg har tenkt over det, jo nærmere svaret har jeg kommet. Barn er ærlige, de er rene og uskyldige. De bryr seg ikke om du har på jeans eller joggebukse den ene dagen. De liker heller at du ser litt rar ut. I tillegg har man noen å være et forbilde for, man skal vise de forskjellen på rett og galt, man skal lære de at alt er ikke så farlig som det virker, og man skal bygge opp selvfølelse og ruste de til livet fremover. For det vil komme tider som er så ufattelig vanskelige for de også. Derfor vil jeg være den personen som i hvert fall har prøvd, som har gjort så godt jeg kunne for at de skal ha best mulig utgangspunkt i den skumle og kalde verdenen vi i dag lever i...

 

LYKKE I HVERDAGEN







Dette er noe av det som har gjort meg lykkelig i dag. Sol. Youghurt med rosiner. Koke-sjokolade og havregryn. Barneklemmer. Barnelatter. Kino. Snåsamannen. Bestemor. Marius. Varme. Glede. Tårer.

 

(snåsamannen//dagbladet.no)

DU ER VERDT MER NÅR DU ER LYKKELIG

Trøstebaby. Det var et ord som datt ned i hodet mitt akkurat nå. Alt baby-oppstyret som er så og si hele tiden, og alltid kommer til å være der tar knekken på meg noen ganger. Og akkurat nå føler jeg at jeg trenger en trøstebaby, at det er det jeg vil ha! En trøstebaby for å kunne føle meg bedre, og ikke ha det så vondt av det som skjedde den gangen. Spesielt nå, når han er overalt, med sin fantastiske sønn. Og da mener jeg overalt! 

Alt jeg vil er å skrike det ut til hele verden hvor ufattelig vondt det er, og hvor forbanna jeg er på han. Hvor utrolig manipulerende drittsekk han var. Jeg føler han tok fra meg alt. Ikke bare det lille frøet mitt, men verdigheten min. Måten han fikk meg til å føle meg så ufattelig liten på. Måten jeg følte at verden så på meg i etterkant. Fra sekundet jeg traff han fikk han meg til å bli den personen jeg overhodet ikke ville være, noe jeg også ytret meg om. Men man blir svak. Svak av ordene som sniker seg inn i ørene dine, som unngår veien opp til hjernen og heller klarer å finne de trange gatene ned til hjertet. Planen da var vel ikke at det skulle ende sånn det gjorde, men det gjorde det. Og det skjedde fort. Unnskyldninger, måten han fikk samvittigheten min til å sprenge på. 

Jeg kan ikke skrike det ut hvor mye jeg syntes han fortjener tidenes drittsekk-pris. Jeg kan ikke si hvem, hvor, hva, eller når. Alt jeg kan for å få det ut er å skrive det her, og det hjelper til en viss grad. Jeg bryr meg ikke så mye lenger om hans omdømme. Det får han ta på sin kappe, og det fortjener han. 
Det gjelder ikke bare den ene situasjonen heller. På grunn av han mistet jeg også min bestevenninne. Sviket var utrolig stort, fra hennes side. Han fikk meg til å hate han enda mer, det fikk meg til å se at alt han sa var bare ord han sikkert hadde fortalt en haug med jenter før meg.
Jeg sitter faktisk og skammer meg når jeg skriver dette innlegget her. Er jeg oppmerksomhetssyk når jeg poster det her? Er jeg utrolig barnslig og teit som ikke kommer meg videre i livet? For det er også en beskjed man har fått... Man sitter igjen med mange vonde tanker om hele situasjonen, men kanskje mest om seg selv. For er jeg virkelig så dum som ikke klarer å legge det bak meg? Er det rart at jeg fortsatt tenker på det hver dag? At jeg husker hvert eneste møte, hvert eneste ord, hver eneste tekstmelding. Burde jeg bare legge det i glemmeboksen?

NEI. Det kan jeg ikke. Jeg kan aldri legge det bak meg, men jeg må bare leve med det. Jeg har jo gått videre med livet. Det er ganske stor forskjell på mitt liv da og nå. Og jeg ville ikke bytta det tilbake heller. Men dette har hjulpet meg til å bli enda sterkere, enda mer kritisk, enda mer forsiktig. Man stoler ikke lenger på hvem som helst, og man snur seg en gang ekstra for å se seg over skulderen. Dette både til det positive og negative. Jeg mener med hånden på hjertet at ingen har rett til å uttale seg om noe slikt med mindre du har vært i det selv. Alle takler tragedier på forskjellige måter, alle sørger på det settet de selv er bygd opp til. Jeg syns at ingen er i posisjon til å dømme deg og bestemme når i livet du skal ha kommet deg videre. 

En annen grunn til at jeg poster dette er fordi at jeg vet det er mange der ute som meg. Mange som sitter igjen med samme tanker og vonde minner fra abort, spontanabort, svik, tap av vennskap osv. Det er lov å være lei seg, det er lov å være sint, og det så lenge du absolutt vil! Ingen bestemmer eller styrer over følelsene dine, og det skal du ikke glemme! Hvis noen ber deg skjerpe deg eller be deg til helvete om å komme deg videre, så burde du heller be de ta en titt på seg selv. Og kanskje dette er mennesker du faktisk ikke trenger i livet ditt? Dette var også noe jeg fant ut bare for et par uker siden. Når jeg fikk den setningen slengt i trynet innså jeg endelig at denne personen ikke har noe i livet mitt å gjøre. Denne personen skal ikke få noe glede av mine oppturer eller nedturer, hun skal ikke få styre min sorg eller mitt sinne. Da er det bare å be disse herlige menneskene om å ta seg en bolle, mens de sitter på sidelinjen og spyr av den lykken du oser av deg fordi du endelig klarte å legge fra deg de eller den som faktisk var med på å gjøre sorgen og tapet ditt enda verre. 
Stå opp for deg selv, og ikke la haterne styre hva du ytrer deg om. Om det så er at du blogger om det, eller skriker det ut på en bar en torsdag-kveld etter for mange tequila! 

Du er verdt mer når du er lykkelig.



SAKLIG USAKLIGHET

Noe i meg fikk lyst til å gå ut i regnet, sette meg på første buss og hoppe av i Drammen. Jeg fikk lyst til å gå bort til fontena, klatre opp og ta meg til rette oppi båten. Jeg vil skrike ut hvor forbanna lei jeg er alle disse feigingene jeg er nødt til å leve med. Alle jeg må snakke med, diskutere med hver eneste dag. Hadde jeg gjort det hadde jeg vel fått meg en fin plass på cella, for selvom dette er et fritt land, blir man sett på som en regelrett gærning om man hadde gjort noe sånt. Alle mener noe, og mange tør å ytre seg - på sosiale medier. For ja, det er lett å slenge med kjeften når ingen kan komme å slappe deg i fjeset etter du har ytret deg. Men hvem er jeg til å snakke om ytringsfrihet når jeg selv blir så provosert, og kaller alle feiginger? Det sier vel bare at jeg også er en som ikke aksepterer at noen får si sin mening. Men nei, jeg vil si at jeg prøver å melde meg inn i en saklig debatt, noe jeg har prøvd å gjøre hele veien i de diskusjonene jeg har valgt å kaste meg med på. Mange har jeg bare droppet å kommentere på, rett og slett fordi jeg ikke orker. Jeg orker ikke piss fra mennesker som ikke engang har giddi å tatt fram en religionsbok, eller gidder å bli kjent med en muslim, eller hindu, eller en kristen for den slags skyld, men som klarer å legge så mye skyld på uskyldige mennesker. 

"De kommer hit for å ta alle pengene våre, jobbene våre, kjærestene våre." Hva faen veit vel du? Jeg veit kanskje like lite som deg, men hvem var det som oppdro deg til å være rasist? Hvem oppdro deg til å se ned på en tre år gammel jente som må kjempe for livet sitt, som egentlig burde fått lov å ha en ordentlig seng å sove i, med en trygg arm rundt seg som forteller at alt skal gå bra? Jeg er lei av å være saklig. Jeg er lei av å holde meg i skinnet i denne debatten og diskusjonen. FOR DERE ER NOEN FORBANNA FEIGINGER! Hva vet vel du om alle er muslimer? Hva vet vel du hva ISLAM egentlig står for? Har du noen gang tatt deg tid til å i det hele tatt lese litt fakta? Har du noen gang vært i et land hvor de faktisk praktiserer Islam slik det ble bygget opp til å være?

La oss snakke litt om kristendommen. Hadde alle disse flyktningene vært super-kristne, hadde du åpna kjeften din om religion da? Ja, ville mange kanskje sagt, men jeg vet at det ikke nødvendigvis er sant. I alle religioner har man de som er veldig ortodokse, de som drar strikken veldig langt. Som regel er det det vi ser og får høre om. Kvinneundertrykkelse, terror osv. MEN, vil du si at du lever i et samfunn hvor dette ikke finner sted uavhengig av religion? Tenk deg godt om nå. Lever ikke vi i et mannsdominerende samfunn? La meg ta deg tilbake til en av mine favorittlåter; "Hva er undertrykkende, slør eller miniskjørt?" Hvilken sannhet ser du i dette? Jeg ser i hvert fall at alt samfunnet vårt handler om er sommerkroppen, minst mulig klær, mest mulig pupper og sminke, tinder, you name it. Er ikke det undertrykkende og mannsdominert? Jeg kan vel også si at vi jenter er eksperter på å trykke hverandre ned også. Men, hva sier det om visse mennesker når de fleste blir kjente den dag i dag fordi de har en snapchatkonto hvor de legger ut bare nudes, og filmer av at de faktisk onanerer osv. Hvor hvem som helst kan se dette. Jeg burde ikke føle meg trua, men det gjør jeg. Vil jeg at kjæresten min skal sitte å se på dette? Overhodet ikke. Skammer jeg meg fordi det finnes så lite moral i dette samfunnet? Ja, det gjør jeg absolutt. Jeg ser mennesker som jobber livet av seg for å få seg en jobb, for å tjene nok til å bare ha et sted å bo. Barn som ikke engang kan gå i bursdag fordi mamma ikke har penger nok til en gave. Mennesker som ikke har bestemt sin sjebne i denne verden. Får de hjelp? Nei. Men vi kan øse ut med penger og sponsoravtaler til 13 år gamle jenter som viser seg nakne på internett, slik at gamle griser kan sitte å kose seg. Så ikke kom å fortell meg at muslimer behandler kvinnene sine så jævli repsektløst når det vi gjør med de er enda verre. Jeg vil heller at kjæresten min skal be meg ta på en høyhalset genser når vi går ut, slik at ingen skal se på puppene mine, enn at han hadde bedt meg ta på den korteste kjolen jeg har slik at alle kunne sett på meg og klådd som de ville. 

Jeg vet om flere som er nede på Lesvos. Som står å prøver å få liv i barn og voksne som de har plukket opp av vannet. Hvor redningsselskaper, de vi stoler mest på, bare svikter og trekker seg unna. De alle gir penger til. Wow, jeg vet ikke i hvilken stor grad jeg vil leve mer selv. For dette er kvalmt og forkastelig. 
Når det er sagt er ikke jeg heller for at vi skal slippe inn alt som er, for det er mye rart der ute. Men hey, det er jævli mye dritt innafor disse grensene også hvis du ikke har fått det med deg? Jeg har hørt om interne saker av sikre kilder, om saker som ikke når dagens lys. Bare fordi du er høyt oppe i systemet kan ingen komme å ta deg. Hva er det for et rettferdig samfunn? Jeg har mange venner som sitter høyt oppe i systemet, og de ville aldri falt meg inn å utnytte dette til min egen fordel. 

Men så er det ikke rettferdig å legge ned skoler for å få asylmottak heller. Eller ta penger fra barnehager og andre steder slik at vi skal ha råd til å ha flyktninger her. Men der kommer politikken inn? Hva skjer egentlig bak de veggene på stortinget? Sitter de og ruser seg alle sammen, og trekker lodd? For ja det er akkurat sånn det ser ut. Og igjen til alle dere feiginger der ute, ikke sluk alt du leser, ikke tru på alle bildene du ser. For seriøst, hva vet vel du? Og det er ikke slik at flyktningene rømmer fordi de ikke har penger, veldig mange har de flotte bilene i hjemlandet sitt, mange hadde det kanskje veldig bra. Og herregud er det så overraskende at de har en mobiltelefon eller to? DE RØMMER FORDI DET ER KRIG, DE BLIR FORFULGT, JAGD OG DREPT! Våkn opp litt her a....

En ting som er godt å se er alle forbildene våre, skuespillere, artister, tv-kjendiser. De står opp, de forteller sannheten og setter det på spissen. Hør etter. Ta deg tid og tenk deg om. Karpe Diem har alltid vært mine helter. Låtene deres passer til en hver situasjon jeg føler jeg har stått fast i gjennom livet. Nå har de endelig sluppet tre låter til, med sterke tekster og videoer. Her får du se og høre sannheten, bare ved å trykke på bildet. Kanskje du får åpnet øynene dine du også?

bilde hentet fra Karpe Diem på facebook//


Vi blir alle født like mye verdt. Det er bare en haug med idioter som klarer å forme oss til roboter. 



TO STREKER

Noen ganger kommer man over ting som drar deg tilbake til steder du skulle ønske var glemt. Følelser du håpet du aldri skulle kjenne på igjen. Tankene. Valgene du tok, som gjorde at livet er som det er, og ikke ble noe helt annet. Man vet med seg selv at det var det riktige å gjøre, og at ja, jeg er lykkelig nå. Men følelsen og smerten sitter igjen. Jeg tenker på den smerten ofte, håper at jeg slipper å gå gjennom den igjen. På en måte er det et valg jeg kan ta, på en måte ikke. For noen ganger vet man ikke hva som skjer, akkurat som den gangen. Jeg klarer ikke se for meg hvordan livet hadde vært nå, om det ikke hadde gått som det gjorde. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet her. Jeg hadde ikke studert for å bli barnehagelærer. Mest sannsynlig hadde jeg kanskje vært på vei for å hente en liten gutt eller jente i barnehagen. 

Dette er første gangen jeg skriver direkte om akkurat det her. Det er over et og et halvt år siden. 13. august hadde jeg muligens hatt en ettåring. Jeg skulle aldri skrive åpent om det her, og jeg har skammet meg for det også. Selvom jeg er en kjemper for kvinners rettigheter til abort, og jeg har skrevet lange tekster om det, så har jeg aldri skrevet om meg selv, eller fortalt hva jeg følte, og fortsatt føler. 

Tiden kunne ikke gått mer seint. Du har tisset på en pinne, og det er denne som skal avgjøre hele livet ditt. Når ventetiden er over, ser du to streker på displayet. Etterfulgt av 3-5 uker. Den følelsen er noe jeg ikke lenger kan beskrive. 

Det er fortsatt tabu. Jeg kjenner det på hele kroppen. Jeg mistet mitt barn, men jeg hadde valgt abort før jeg visste at det var borte. Det gjorde på en måte alt litt lettere, samtidig vanskeligere. Hvor vondt hadde det gjort om jeg hadde valgt å beholde det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det var det jeg ville. Jeg ville ha mitt barn, som var 11 og en halv uke gammelt.
Når man ender opp gravid, er det som regel to personer involvert. Det blir det også når avgjørelsen skal tas. Jeg ble overkjørt. Jeg var svak og sårbar, og ble rett og slett overkjørt. Det er slik jeg ser det nå. Jeg forstår situasjonen, og det var det beste for meg også. Eller var det? Det var det jeg ble fortalt. Midt i et studie, vi var ikke en gang sammen. Jeg hadde hele livet foran meg. Hadde jeg ikke hatt det uansett?

Jeg er avhengig av å ha barn rundt meg, og jeg er så heldig som får det også, via jobb og utdannelse. Ikke minst familie. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker tilbake. Tenker på følelsen av at noe vokser inne i deg som en dag skal bli noe mer. Jeg vil si at det å kunne få barn er den største gevinsten jeg kan få her i livet. Jeg kan knapt vente til jeg har mine egne smårollinger løpende rundt. Samtidig er jeg livredd. Selv om jeg tok et valg, så var det allerede dødt. Det døde av seg selv inne i magen min. Hva om det skjer igjen. Og igjen. Jeg har også laft stoffskifte og vet godt hvilke problemer dette også kan skape. Jeg merker at jeg er livredd. Jeg husker hvordan jeg taklet det sist, og det var at jeg rett og slett ikke taklet det.

Mareritt. Dårlig samvittighet. Sinne. Sorg. En dag av gangen. Det var tungt, og det var ikke alltid like lett å snakke om. Man føler seg dum ovenfor de som ikke kan få barn, man føler seg dum ovenfor de som valgte å få barn. Man smiler, mens man gråter innvendig. Noe av det verste var følelsen som kom når han skulle bli pappa igjen. Litt over et halvt år senere. Sorgen var stor. Var ikke mitt barn bra nok? Var ikke mitt barn like mye verdt å sette til liv? 
Da termin-dagen kom sleit jeg enormt. 13. august 2014. Jeg kunne hatt en liten klump i armene mine. Jeg var helt sikker på at det var en jente, hun skulle hete Ylva. 

Selv om det jeg vil mest er å få meg en liten tass eller ei lita tulle, vet jeg at det ikke er tiden for det akkurat nå. Og alt jeg kan er å glede meg til det skjer. Jeg er veldig lykkelig med det jeg har og mulighetene jeg har fått den dag i dag. Jeg har M, som er fantastisk, og jeg har skolen. Jeg vet at min dag kommer igjen, det håper jeg. Jeg har lest flere artikler i det siste hvor man ikke skal spørre kvinner om det snart er på tide med barn, fordi man ikke nødvendigvis vet hva de har i bagasjen. Dette er noe jeg faktisk er helt enig i. Noen vil faktisk bare rett og slett ikke ha barn også. For meg er det veldig fjernt, men jeg mener at hvert enkelt individ skal få bestemme over sin egen kropp, i lik grad som at de som vil ta abort skal få hjelp til dette uansett hvilke religion eller livssyn du har. 

I tillegg skal man ha lov til å være åpen om det, man skal få lov å føle det man gjør uten å bli dømt av et helt samfunn. Vi burde bli mer åpne, og støtte og hjelpe hverandre i motsetning til å gjemme bort alt det vi ikke vil ha frem i lyset.





SØVNLØS

Denne torsdagen har vært hard. Sov ikke særlig mye natt til i dag, eller i går natt for den saks skyld. Det skyldes både brannsår på kneet og regn som hamret seg nesten igjennom vinduet. Dagen i dag startet vel når jeg sto opp. Ingenting var rett. Kjente tårene begynte å presse allerede på vei til skolen da jeg så at jeg hadde tatt feil paraply, den som var ødelagt. 

På en dag som denne tar følelsene overhånd. Tårene triller for den minste ting. Alt fra en låt - til en tv-serie. Alt jeg følte for var å skrive når jeg først kom hjem. Det var nesten at jeg løp fra bussen for å ikke brast ut i gråt på veien. Jeg kasta meg over word og skrev. Skrev og skrev, tømte hodet og hjertet. Gråt og gråt. Fikk ut alt. Det var utrolig godt. Jeg var glad for at jeg ikke bet tennene sammen denne gangen og bare svelget det, men at jeg faktisk bare slapp det ut. Jeg kjenner jeg er litt stolt over at jeg klarte det. Det viser at jeg har kommet et steg videre på veien.

For meg er det vanskelig å snu på en slik dag. Har i hvert fall en som har prøvd å muntre meg opp, ikke at det hjelper så mye i lengden når man til slutt ikke blir tatt seriøst lengre. Vinen har tatt meg litt igjen nå. Og det er deilig. Kanskje det blir en natts søvn før skoledagen i morgen...



DEN ENSOMME HØSTEN

I dag var det litt mer krevende å stå opp enn andre dager. Kroppen skrek nei, men jeg tvang meg opp. Fant ut ganske raskt at man skal lytte til kroppen sin, så det tok ikke lang tid før jeg hadde plantet det dunkende hodet mitt godt ned i puta igjen. Det er ikke noe som føles bedre når det i tillegg spruter ned ute. 

Ute lukter det høst. Det gir meg grøsninger, og ikke på en god måte. Det er så mange som snakker om at høsten, det er jo det koseligste tiden. Masse farger, kakao, sitte inne med netflix. Jeg kan se det. Men jeg føler det ikke sånn. Jeg er en av de som alltid får en heftig høstdepresjon, og jeg kjenner den er på god vei. Den omrokkerer alt i kroppen min, følelser jeg ikke visste jeg hadde, tanker som aldri kunne falt meg inn tidligere. Tiden mellom sommeren og jula er for meg veldig hard. Det ser ikke ut som det skal bli bedre dette året heller. 

Jeg kjente det rykket litt i armen nå, og hadde lyst til å slå litt vett inn i meg selv. Ser ikke ut som det blir bedre nå? Det var kanskje en liten løgn. Eller noe av det iallefall. Jeg er ikke lenger alene, jeg har M. Jeg har noen som holder rundt meg, bretter teppet over meg når jeg fryser. Som kysser meg hver morgen før han går. En som jeg deler alt med. Men noen ganger tenker man; Er det nok? Og svaret er som regel nei. Det er ikke nok. Jeg trenger alltid mer, jeg krever alltid mer, men det er også fordi jeg selv føler jeg fortjener det. Når man gir alt av seg selv, når kjærligheten man gir er betingelsesløs, men det man får igjen kun er halvparten? Jeg står igjen med hjertet i hånda, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Alt bare skurrer. Skal jeg slippe det ned, og hoppe opp og ned på det, eller skal jeg verne om det mer. La det fortsette å få alle de inntrykkene det gjør. For Han gjør meg mer lykkelig enn noen har gjort. Han er noe annet. Noe spennende. Noe krevende. Noe å kjempe for. Og han er jo min. Så hva er jeg så redd for?