oktober 2015

#SYT

Mandag uke 43 startet jeg i praksis. Jeg har vært utrolig heldig med praksisplass, og fikk akkurat den barnehagen jeg ønsket meg. Vi er kun to som har praksis der, på hver vår avdeling og med hver vår praksislærer. Og jeg må bare si wow. Vi har blitt tatt så godt imot, og vi skjønte fort at dette ikke var noe å grue seg til. Ped møter, personalmøter, alt har gått så fint! Jeg har fått gjennomført aktiviteter, som også ble veldig vellykka.
Barna er så tillitsfulle selvom de er så små. Jeg har 1-2 åringer og det er fantastisk. Det å komme inn på morgenen, halvtrøtt, og møte to små armer som kommer løpende mot deg; det er det som får deg til å innse hvorfor du faktisk gjør det her! All latteren. All omsorgen. All anerkjennelsen. 

Jeg har vært syk i noen uker nå, ikke det at det blir noe bedre. Jeg er på 2. dagen hjemme fra praksis, noe som er ufattelig kjipt på alle måter! Ingenting er på stell, og jeg håper det kommer seg fort! Jeg kjenner det langt oppe i halsen og hodet mitt sprenger snart. Om natta er det hosting, mareritt, og altfor varmt. Typisk at det kom nå.
Jeg var så godt i gang, men jeg skal ikke la dette stoppe meg. Det eneste er at jeg må ta igjen disse to dagene senere. Men det er så mye jeg vil gjøre, jeg blir så rastløs, men kroppen bare streiker. Når kropp og sinn ikke henger sammen, som ofte skjer, da blir jeg gal. 
Jeg ender alltid opp med å ligge på soffan og se på serier. Nå har jeg selvfølgelig begynt på american horror story, noe jeg vet ikke er bra for meg siden jeg er livredd og får mareritt. Noe jeg også gjorde i natt. MEN, jeg klarer jo ikke slutte heller, man får jo hekta. 

I tillegg føler jeg at jeg blir mer og mer slapp, og skrumper inn som en rosin her jeg sitter i et røykfylt rom. Han under oss røyker hele tiden, og det stinker over alt. I hvertfall hos oss og i gangen. Alt vi har kommet frem til er at det er noe galt med vår kjøkkenvifte. KØDDER DERE MED MEG ELLER? Hvordan kan vår kjøkkenvifte påvirke at det stinker her 24 timer i døgnet. Det er tåkete her inne. Alle klær lukter røyk. Ja, vi kan godt få noen til å sjekke om det er noe galt i vår leilighet, men hvordan skal han få sjekket det? Hva hvis det er en lekkasje inni veggen? Skal vi rive opp alt da eller? På egenhånd? Jeg gir meg over. Det er helt sjukt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, for nå har jeg kjempa så utrolig hardt! SÅ hvis noen har noe som helst forslag tar jeg de imot med åpne armer!

 

TO STREKER

Noen ganger kommer man over ting som drar deg tilbake til steder du skulle ønske var glemt. Følelser du håpet du aldri skulle kjenne på igjen. Tankene. Valgene du tok, som gjorde at livet er som det er, og ikke ble noe helt annet. Man vet med seg selv at det var det riktige å gjøre, og at ja, jeg er lykkelig nå. Men følelsen og smerten sitter igjen. Jeg tenker på den smerten ofte, håper at jeg slipper å gå gjennom den igjen. På en måte er det et valg jeg kan ta, på en måte ikke. For noen ganger vet man ikke hva som skjer, akkurat som den gangen. Jeg klarer ikke se for meg hvordan livet hadde vært nå, om det ikke hadde gått som det gjorde. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet her. Jeg hadde ikke studert for å bli barnehagelærer. Mest sannsynlig hadde jeg kanskje vært på vei for å hente en liten gutt eller jente i barnehagen. 

Dette er første gangen jeg skriver direkte om akkurat det her. Det er over et og et halvt år siden. 13. august hadde jeg muligens hatt en ettåring. Jeg skulle aldri skrive åpent om det her, og jeg har skammet meg for det også. Selvom jeg er en kjemper for kvinners rettigheter til abort, og jeg har skrevet lange tekster om det, så har jeg aldri skrevet om meg selv, eller fortalt hva jeg følte, og fortsatt føler. 

Tiden kunne ikke gått mer seint. Du har tisset på en pinne, og det er denne som skal avgjøre hele livet ditt. Når ventetiden er over, ser du to streker på displayet. Etterfulgt av 3-5 uker. Den følelsen er noe jeg ikke lenger kan beskrive. 

Det er fortsatt tabu. Jeg kjenner det på hele kroppen. Jeg mistet mitt barn, men jeg hadde valgt abort før jeg visste at det var borte. Det gjorde på en måte alt litt lettere, samtidig vanskeligere. Hvor vondt hadde det gjort om jeg hadde valgt å beholde det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det var det jeg ville. Jeg ville ha mitt barn, som var 11 og en halv uke gammelt.
Når man ender opp gravid, er det som regel to personer involvert. Det blir det også når avgjørelsen skal tas. Jeg ble overkjørt. Jeg var svak og sårbar, og ble rett og slett overkjørt. Det er slik jeg ser det nå. Jeg forstår situasjonen, og det var det beste for meg også. Eller var det? Det var det jeg ble fortalt. Midt i et studie, vi var ikke en gang sammen. Jeg hadde hele livet foran meg. Hadde jeg ikke hatt det uansett?

Jeg er avhengig av å ha barn rundt meg, og jeg er så heldig som får det også, via jobb og utdannelse. Ikke minst familie. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker tilbake. Tenker på følelsen av at noe vokser inne i deg som en dag skal bli noe mer. Jeg vil si at det å kunne få barn er den største gevinsten jeg kan få her i livet. Jeg kan knapt vente til jeg har mine egne smårollinger løpende rundt. Samtidig er jeg livredd. Selv om jeg tok et valg, så var det allerede dødt. Det døde av seg selv inne i magen min. Hva om det skjer igjen. Og igjen. Jeg har også laft stoffskifte og vet godt hvilke problemer dette også kan skape. Jeg merker at jeg er livredd. Jeg husker hvordan jeg taklet det sist, og det var at jeg rett og slett ikke taklet det.

Mareritt. Dårlig samvittighet. Sinne. Sorg. En dag av gangen. Det var tungt, og det var ikke alltid like lett å snakke om. Man føler seg dum ovenfor de som ikke kan få barn, man føler seg dum ovenfor de som valgte å få barn. Man smiler, mens man gråter innvendig. Noe av det verste var følelsen som kom når han skulle bli pappa igjen. Litt over et halvt år senere. Sorgen var stor. Var ikke mitt barn bra nok? Var ikke mitt barn like mye verdt å sette til liv? 
Da termin-dagen kom sleit jeg enormt. 13. august 2014. Jeg kunne hatt en liten klump i armene mine. Jeg var helt sikker på at det var en jente, hun skulle hete Ylva. 

Selv om det jeg vil mest er å få meg en liten tass eller ei lita tulle, vet jeg at det ikke er tiden for det akkurat nå. Og alt jeg kan er å glede meg til det skjer. Jeg er veldig lykkelig med det jeg har og mulighetene jeg har fått den dag i dag. Jeg har M, som er fantastisk, og jeg har skolen. Jeg vet at min dag kommer igjen, det håper jeg. Jeg har lest flere artikler i det siste hvor man ikke skal spørre kvinner om det snart er på tide med barn, fordi man ikke nødvendigvis vet hva de har i bagasjen. Dette er noe jeg faktisk er helt enig i. Noen vil faktisk bare rett og slett ikke ha barn også. For meg er det veldig fjernt, men jeg mener at hvert enkelt individ skal få bestemme over sin egen kropp, i lik grad som at de som vil ta abort skal få hjelp til dette uansett hvilke religion eller livssyn du har. 

I tillegg skal man ha lov til å være åpen om det, man skal få lov å føle det man gjør uten å bli dømt av et helt samfunn. Vi burde bli mer åpne, og støtte og hjelpe hverandre i motsetning til å gjemme bort alt det vi ikke vil ha frem i lyset.





SKAPENDE TANKER

De to siste dagene har jeg følt meg overnaturlig inspirert, og jeg kjenner det klør i fingrene etter å skape noe. Deilig å endelig kjenne litt på den følelsen igjen, i tillegg til at det er store muligheter for hjemmelagde julegaver i år. Kreativiteten kom snikende på meg etter jeg var å besøkte praksis-barnehagen min i går. Jeg gruet meg veldig for praksisen helt fram til jeg dro derfra i går, nå gleder meg meg masse, og vet at dette er noe jeg kommer til å naile! Jeg har allerede en plan på hvilke aktiviteter jeg vil gjøre med barna, og da kom resten av ideene på kjøpet. 

Eneste kjipe nå, midt oppi min kreative prosess, er selvfølgelig at jeg har blitt sjuk over natta! En uke før praksis, som er ganske typisk min flaks. Ser ut som en liten forkjølelse, men bank i bordet for det! Det er heldigvis helg nå, endelig, så muligheten for å slappe av burde vel være stor. Veit i hvert fall at jeg gleder meg til å passe to nydelige nevøer i morgen.

Hva skal du i helgen?



 

#LENS