september 2015

FANTMACTISK

Hei. Vært stille i det siste, jeg vet. Livet er faktisk hektisk innimellom. I tillegg har jeg nå fått meg en solid Mac, som gjør ting mye enklere på alle mulige sett og vis. Kanskje jeg til og med blir flinkere til å blogge, som jeg hadde et stort mal om da jeg startet igjen. Jeg føler at jeg har sinnsykt mye å si, men da har jeg ikke mulighet til å skrive. Og så, når jeg sitter her, sånn som nå, så har jeg ikke helt peiling på hva jeg driver med. Dette er vel ikke så interessant å lese, tenker jeg. Og ja, jeg tror jeg har rett.

MEN i dag er det i alle fall høstferie, eller, det har jeg vel ikke lov å si. Det heter så pent som studieuke. MEN jeg skal bruke den på å jobbe i barnehagen igjen. Så jeg må si jeg er flink, som gjør det mest skole-relevante jeg kan gjøre, når jeg faktisk har fri. Det var utrolig koselig å være tilbake til alle mine fine i dag. Mange nye barn også. Og mine fine fra tidligere har blitt så enormt flotte, store vesener, men de er fortsatt like glad i meg. Og jeg setter fortsatt pris på kommentarer som "erru kortvokst du eller?" Jeg gleder meg allerede til å danse meg gjennom hverdagen med de, i tre dager til.

Ellers må jeg bare si at den nye Pringles´en med Xtra mye cheese på, gir deg en magisk følelse i munnen. Derfor har jeg nesten spist opp alle ihop. Håper mannebeinet ikke blir skuffet da han kommer sulten hjem fra jobb. 



SØVNLØS

Denne torsdagen har vært hard. Sov ikke særlig mye natt til i dag, eller i går natt for den saks skyld. Det skyldes både brannsår på kneet og regn som hamret seg nesten igjennom vinduet. Dagen i dag startet vel når jeg sto opp. Ingenting var rett. Kjente tårene begynte å presse allerede på vei til skolen da jeg så at jeg hadde tatt feil paraply, den som var ødelagt. 

På en dag som denne tar følelsene overhånd. Tårene triller for den minste ting. Alt fra en låt - til en tv-serie. Alt jeg følte for var å skrive når jeg først kom hjem. Det var nesten at jeg løp fra bussen for å ikke brast ut i gråt på veien. Jeg kasta meg over word og skrev. Skrev og skrev, tømte hodet og hjertet. Gråt og gråt. Fikk ut alt. Det var utrolig godt. Jeg var glad for at jeg ikke bet tennene sammen denne gangen og bare svelget det, men at jeg faktisk bare slapp det ut. Jeg kjenner jeg er litt stolt over at jeg klarte det. Det viser at jeg har kommet et steg videre på veien.

For meg er det vanskelig å snu på en slik dag. Har i hvert fall en som har prøvd å muntre meg opp, ikke at det hjelper så mye i lengden når man til slutt ikke blir tatt seriøst lengre. Vinen har tatt meg litt igjen nå. Og det er deilig. Kanskje det blir en natts søvn før skoledagen i morgen...



#PUST

Dagene går i ett. Jeg føler at jeg nesten glemmer å puste. Tiden går så fort. Jeg er ikke vandt med at ukedagene forsvinner på denne måten, slik at jeg ikke engang rekker å glede meg til fredagen. For helgen kommer fortere enn jeg rekker å blunke, og den er er også over ganske så fort. Hvor blir alt av? I tillegg føler jeg at jeg rekker å gjøre ganske mye tross alt. 

Denne uka har jeg og M fått en liten bebis. En 4 måneder gammel valp. Jeg har vært veldig spent på hvordan dette skulle gå, og visste at dette kom til å sette oss veldig på prøve. Alt jeg må si er wow. For en fantastisk "liten" krabat, og så ufattelig snill og koselig. Jeg kjenner at det drar meg og M sammen på en helt annen måte. Det å gå turer sammen, det å ta seg litt god tid til hverandre. Denne bikkja er veldig bra for oss. Men det er litt rart å vite at det vesenet der er helt avhengig av meg, for å gå på do og for å spise. Jeg tenker på han hele tiden, og når jeg sitter på skolen tenker jeg mye på å bare komme meg hjem å gå ut med han. Det kommer nok til å bli tomt her når han skal hjem igjen..

.

Ellers år skolen i et kjør. Fagtekst innlevering i morgen - Den gode pedagog. Jeg har skrevet om kreativitet, men er ikke helt i mål enda. Jeg mangler en avslutning, som jeg som vanlig alltid sliter med. Men som alltid kommer jeg vel i mål denne gangen også. Lærerne våre er jo også helt råe. Forrige fredag hadde de kjøpt popcorn-maskin til oss fordi vi hadde naila intro-ukene. Slik så det ut når vi løp ut av klasserommet for å ta helg:



Skal ikke glemme hvor heldige vi var når svigermor tok turen innom med kurv med godis, frukt og gaver. Ikke minst verdens beste syltetøy og saft som var hjemmelaget.



Nå er det vel ut en tur før puta kaller igjen. Den lengste dagen denne uka blir vel skoledagen i morgen. Men så blir det nå endelig hælj igjen da!

 

DEN ENSOMME HØSTEN

I dag var det litt mer krevende å stå opp enn andre dager. Kroppen skrek nei, men jeg tvang meg opp. Fant ut ganske raskt at man skal lytte til kroppen sin, så det tok ikke lang tid før jeg hadde plantet det dunkende hodet mitt godt ned i puta igjen. Det er ikke noe som føles bedre når det i tillegg spruter ned ute. 

Ute lukter det høst. Det gir meg grøsninger, og ikke på en god måte. Det er så mange som snakker om at høsten, det er jo det koseligste tiden. Masse farger, kakao, sitte inne med netflix. Jeg kan se det. Men jeg føler det ikke sånn. Jeg er en av de som alltid får en heftig høstdepresjon, og jeg kjenner den er på god vei. Den omrokkerer alt i kroppen min, følelser jeg ikke visste jeg hadde, tanker som aldri kunne falt meg inn tidligere. Tiden mellom sommeren og jula er for meg veldig hard. Det ser ikke ut som det skal bli bedre dette året heller. 

Jeg kjente det rykket litt i armen nå, og hadde lyst til å slå litt vett inn i meg selv. Ser ikke ut som det blir bedre nå? Det var kanskje en liten løgn. Eller noe av det iallefall. Jeg er ikke lenger alene, jeg har M. Jeg har noen som holder rundt meg, bretter teppet over meg når jeg fryser. Som kysser meg hver morgen før han går. En som jeg deler alt med. Men noen ganger tenker man; Er det nok? Og svaret er som regel nei. Det er ikke nok. Jeg trenger alltid mer, jeg krever alltid mer, men det er også fordi jeg selv føler jeg fortjener det. Når man gir alt av seg selv, når kjærligheten man gir er betingelsesløs, men det man får igjen kun er halvparten? Jeg står igjen med hjertet i hånda, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Alt bare skurrer. Skal jeg slippe det ned, og hoppe opp og ned på det, eller skal jeg verne om det mer. La det fortsette å få alle de inntrykkene det gjør. For Han gjør meg mer lykkelig enn noen har gjort. Han er noe annet. Noe spennende. Noe krevende. Noe å kjempe for. Og han er jo min. Så hva er jeg så redd for? 

 

 

SØLEPYTT

Natta har vært altfor lang, og min kropp har fått altfor lite søvn. Det fristet ikke mer å stå opp, når jeg hørte regnet dundre på ruta, selvom jeg hørte i det fjerne av M, at det regner bare LITT. Men litt er nok til å bli våt så man tar ingen sjanser. Så i dag har både jeg og sekken fått regnfrakk! Tror nok at det heller blir å kjøpe en paraply... Jeg føler meg mer som en barnehagelærer nå, selvom det lyser elektriker øst av meg. Jepp, har ikke regntøy selv, så må jo ta M sitt.

 

Men hvis du trenger elektriker en gang da. You know where to call!