april 2016

#NÅR DET SKJER

Det siste døgnet har vært hardt. M hadde en arbeidsulykke i går som kunne gått virkelig galt, med aller verste tenkelige utfall. Heldigvis gjorde det ikke det. Men, det har fått meg så dypt inne i tanke-boksen som overhodet mulig. Jeg har det nok nesten verre enn han. Det er virkelig sant at man kanskje ikke helt ser hvor viktig det man har er og hva det betyr før man mister det, eller i midt tilfelle, kunne ha mistet det. Bare det å sitte å snakke sammen om hvor utrolig flaks han hadde er uvirkelig, og rart, samtidig som det er altfor virkelig og ufattelig nært. Jeg vil ikke tenke på det, og det har jeg også gitt beskjed om. Men tankene er der, hva om? Hva skulle jeg gjort? Hvor hadde jeg havnet om jeg hadde mistet noe av det aller viktigste i livet mitt, enda en gang. 

Alle skal dø en gang, og slik er det. Jeg er en av de personene som kan sitte å tenke på dette og grine meg sønder og sammen. Når det gjelder både meg selv og andre. Livet går jo videre, men hva gjør jeg da? Jeg som ikke takler noen verdens ting. Jeg som griner om noen tråkker på en maur. 

Jeg sov ikke godt i natt, og kommer garantert ikke til å gjøre det til natten som kommer heller. Hodet mitt er et helt annet sted... 
Det er en heftig wake-up-call. Alle de småtingene du er litt sur for, alt som irriterer deg, og generelt er dritt, det betyr ingenting lenger. Ingen verdens ting. Og når det er sagt tror jeg det er utrolig viktig at man får disse en gang innimellom. Det setter alt i et helt annet perspektiv. Livet er ufattelig skjørt, og man må bruke mer tid på glede, det som gjør deg lykkelig, i stedet for å gå og surmule over noe som skjedde for et par uker siden. Det her har helt klart gjort noe med meg. Jeg er helt utslitt selv. Nå er jeg ganske så overbeskyttende også, men det skulle vel bare mangle at man vil sørge for at den du elsker faktisk har det fint?
Dette kommer til å være noe jeg aldri glemmer. Det vil følge meg, det samme vil alle følelsene rundt det.