februar 2016

TENKETANKEN LENGE LEVE

Akkurat i dag føles ting litt godt igjen. Første dagen av vinterferien. Jeg har hatt en god natt, jeg har faktisk sovet godt og lenge. Pysjen er fortsatt på, og jeg har ikke gjort noe mer fornuftig enn det å henge opp noen gardiner som har ligget på spisebordet litt for lenge. Jeg har sett gjennom alle sykt perfekt episodene, og det er kanskje grunnen til at jeg skriver akkurat dette innlegget her. Jeg får vondt inni meg, både av hvordan de jentene har det med seg selv og livet, og også fordi jeg kan kjenne meg igjen i så mange følelser. Samtidig blir jeg overrasket over hvor mye det faktisk er mulig å ha så høye forventninger til seg selv?

Jeg har selv kjent hardt på press fra forskjellige kanter. Det å være bra nok, se bra nok ut, det å være god. Men kjøpspresset har jeg heldigvis aldri brydd meg særlig mye om. Men der føler jeg at jeg har vært heldig, heldig med venner og familie som har sunne holdninger til akkurat dette. Jeg ble faktisk ganske sur når alle begynte å gå i DC klær på ungdomsskolen, jeg ville jo ikke at alle skulle se ut som meg, eller jeg som dem. Jeg ville faktisk ikke se ut som alle andre, og jeg var en ganske stor fargekladd i meg selv bokstavelig talt. Tighte bukser i alle mulige farger etterfulgt av super-baggy trøyer og gensere. Fantastisk. Jeg har alltid godt i det jeg har følt meg komfortabel i, heldigvis. Men det vil ikke nødvendigvis si at jeg var så ufattelig fornøyd med hvordan jeg så ut på innsiden av alle klærne mine, og det gjør jeg fortsatt ikke. Vi har alltid noe å pirke på har vi ikke? Samtidig som vi ser på alle andre og klarer å rose de for alle feilene de ser ved seg selv, som også kanskje er akkurat de feilene du selv peker på i speilet hver morgen. Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig å omfavne det ved deg selv, når det er så lett å gjøre det med andre?

På ungdomsskolen ville vi alle ha gode karakterer, for hvem vil ikke det? Jeg gikk ned i snitt hvert år, og skuffelsen var stor hos meg selv og familie. For jeg kunne jo så mye bedre, virkelig. Men jeg visste jo at det kun var min egen skyld og feil prioriteringer. Men når jeg fikk en 6´er var jeg overlykkelig. Samme med en femmer også. Det var ikke før jeg falt ned på en svak firer at jeg kjente litt på det. Men det var greit. Det var ikke en krise. Men samfunnet har vokst seg i feil retning, og ja, jeg forstår disse jentene så godt, samtidig som jeg syntes det er ufattelig tragisk at man skal bry seg så mye om et tall på et ark. Det definerer deg faktisk ikke. 

Utseende. Det ytre. Det er vel den største utfordringen for veldig mange. Og spesielt etter alt sosiale medier slenger i trynet på oss. Men så blir jeg litt slik at jeg vet hva som må til da, for at jeg faktisk skal føle meg bedre. Jeg vet at de som poster alle disse bildene ikke nødvendigvis har det så fantastisk. Som hun ene i sykt perfekt som henger seg så opp i alle bloggerne og de på instagram, og hvordan de ser ut. Hår, sminke, flat mage, muskler, øyevipper. Jeg forstår det så sinnsykt, samtidig blir jeg litt småirritert. For du står og tar bilder av deg selv i speilet, du forklarer selv til tv 2 og hele Norge at du poserer slik og slik for å se minst mulig ut. HVA tror du alle de andre bloggerne gjør? De tar extensions både på hår og vipper, de fyller opp leppene, de trekker inn magen, de pumper masse før de tar treningsbilder, og ikke minst PHOTOSHOP. Da er det en ting jeg vil fremme, eller nærmest en person, og det er Sophie Elise. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg har veldig respekt for henne, og hennes ærlighet. Jeg syntes det var så bra når hun la ut om alt hun gjør for å faktisk se slik ut på bildene før hun poster de, og hvor mye tid det tar. I tillegg hvilke indre følelser det skaper, og hvor mye indre energi som går tapt. Vi må begynne å se oss litt mer rundt, og ikke bare ned i telefonen på instagram og andre medier. For ser vi rundt oss ser vi mer de ekte menneskene og hva som faktisk er "normalt". Selvøflgelig finner vi alltid mange i mengden som vi gjerne skulle sett ut som, men slik vil det nok alltid være. Du ville kanskje ikke ha den bananen, men når du ser noen andre spise den ville du gjerne hatt den allikevel. Jeg tror nok at det ligger i oss, vi vil ha det vi ikke har selv.

Jeg føler jeg har vært ekstremt heldig, jeg har fått så mye hjelp og støtte. Dette har også vært fordi jeg til slutt skjønte at jeg måtte si ifra. Jeg måtte face frykten og den dårlige samvittigheten, jeg forsto at dette faktisk var noe som hadde gått over mitt hode, og jeg trengte hjelp fra høyere instanser. Jeg har aldri blitt ordentlig "frisk" om jeg kan si det på den måten. Angsten er sterk noen ganger, deprisjonene også. Det å sitte å gråte i flere timer uten å vite helt hvorfor gjør jeg enda. Og det er vanskelig. Jeg har nok havnet litt i den bobla igjen hvor man ikke sier noe, man lar vært fordi samvittigheten tar deg igjen. Jeg har påført menneskene rundt meg nok smerte, og vil neppe ta den runden en gang til. Heldigvis har jeg lært meg å kjenne kroppen min bedre, kjenne når det begynner å bygge seg opp, vite at nå er styggen tilbake og snart sitter han på skulderen min igjen og får meg til å treffe den veggen så hardt nok en gang. 

Jeg har kjent mye på det den siste tiden igjen. Alle forventningene, stresset. Skolen er hard, og jeg føler faktisk at jeg sliter mye med det. Men dette er noe jeg vet jeg greier og vil så hardt. Samtidig har jeg så gode venner i klassen som er så flinke til å støtte og bygge oppunder det som er bra. Alle vil at alle skal klare det, og det er noe som hjelper mer enn man kan tro når man tidligere har opplevd akkurat det motsatte.
Den personen det er vanskeligst for å forstå at det går an å ha så vonde følelser om seg selv, og at alt faktisk er en kamp innimellom. At jeg faktisk ikke klarer å stå opp om morningen noen ganger. Det er M. Det som for han er en selvfølge og ganske enkelt å få til, kan for meg være ufattelig hardt. Det er krevende og tar mye krefter og energi på å prøve og forklare slike indre hindringer for noen som ikke helt har følt det samme på kroppen selv.

Denne vinterferien kom akkurat i tide. Jeg får samlet opp litt energi, samtidig som jeg kan ta igjen litt arbeid med skolen, og andre ting som kanskje burde vært gjort for lenge siden. Jeg har tid til å finne tilbake til meg selv igjen. Det siste jeg vil er å havne ned i den grøftekanten igjen, hvor alle bilene kjører forbi og ingen ser deg eller hører de indre skrikene dine. Når jeg tenker meg om så vet jeg også at jeg ikke trenger å havne der. Og hvorfor vil jeg så inderlig jobbe med barn? Det spørsmålet har jeg stilt meg mye i det siste. Jo mer jeg har tenkt over det, jo nærmere svaret har jeg kommet. Barn er ærlige, de er rene og uskyldige. De bryr seg ikke om du har på jeans eller joggebukse den ene dagen. De liker heller at du ser litt rar ut. I tillegg har man noen å være et forbilde for, man skal vise de forskjellen på rett og galt, man skal lære de at alt er ikke så farlig som det virker, og man skal bygge opp selvfølelse og ruste de til livet fremover. For det vil komme tider som er så ufattelig vanskelige for de også. Derfor vil jeg være den personen som i hvert fall har prøvd, som har gjort så godt jeg kunne for at de skal ha best mulig utgangspunkt i den skumle og kalde verdenen vi i dag lever i...

 

LYKKE I HVERDAGEN







Dette er noe av det som har gjort meg lykkelig i dag. Sol. Youghurt med rosiner. Koke-sjokolade og havregryn. Barneklemmer. Barnelatter. Kino. Snåsamannen. Bestemor. Marius. Varme. Glede. Tårer.

 

(snåsamannen//dagbladet.no)

#LEI

Søndag, og andre arbeidskrav levert. Hvordan resultatet ble det er ganske usikkert før jeg har fått tilbakemelding. Mye som skjer om dagen i forhold til skolen. Prosjekter og fagdager, og det er ikke måte på. Prosjekt kan jeg helt ærlig si at jeg syns er passe kjedelig. Drama, forming og musikk. Vi skal lage en veggavis på to meter pluss at vi skal ha et anslag på ti minutter hvordan vi ville startet opp noe i barnehagen i forhold til et bestemt materiale, som da er papptallerkener. Kjenner at jeg ikke har vært så innmari motivert i det siste, og det gjelder alt. Derfor det ikke akkurat har vært noe blogging på lenge, eller noe annet. Det eneste jeg har klart å bry meg om har vært fotballen.

Det er ikke så kult når livet slår til på feil måte, og man bare er sur og lei. Jeg har ikke akkurat vært lett å ha med å gjøre de to siste ukene, så det er rart M holder ut alt dette. Det er ikke alltid en dans på roser, men man vet jo innerst inne hvor glade man er i hverandre, og at uansett hva som skjer så har man noe spesielt sammen. Nå er det vinterferie om en uke, så det blir ganske deilig. Da må jeg prøve å få litt orden på ting igjen. Kanskje jeg rett og slett skal begynne å pusse opp? Få litt fri fra alle de andre tankene, i tillegg til at jeg da har dagene for meg selv. Men en positiv ting som har skjedd, er at til fredag skal jeg starte på en ny tatovering, og jeg skal ha under boob tattoo. Å som jeg gleder meg! Sykt lenge siden jeg har fått no blekk, så dette blir deilig. Og ikke fullt så deilig kanskje.... Gleder meg til å vise den fram!

 

 

MIND BLOWN

Akkurat nå vet jeg ikke om jeg har nok ord til å beskrive hvor ufattelig glad og inspirert jeg er. Hvor heldig jeg føler meg, og samtidig hvor skremmende min fremtid ser ut som barnehagelærer. I dag fra 09.00-12.00, som for så vidt var altfor liten tid, hadde vi forelesning med Terje Melaas. Han er forfatter samt barnehagelærer, og det jeg vil kalle kongen av lek! Jeg har vært i litt forskjellige barnehager, og jeg må dessverre si at i følge det jeg har lært i dag, så er dere ikke gode nok på lek. 
Jeg kan helt ærlig si at jeg følte meg truffet mange ganger, og jeg veit også at jeg ikke er flink nok til å leke, eller i det hele tatt tenke nok lek. Gode leke-rutiner er det viktigste, og skal stå øverst på lista i barnehagen. Jeg kan ikke skrive ned alt jeg har lært om lek her og nå, men jeg kan si såpass at vi tenker altfor mye feil, både som pedagoger og assistenter. Vi henger oss for mye opp i regler og rutiner. "Nei, det har vi ikke tid til!" Hva da? Vi har mer enn nok av tid! Og er det noe vi ikke får gjort i dag, kan man alltids gjøre det i morgen eller hva? Skal barna få lide fordi du må ha assistent-tiden din, eller pausen din, eller møtet du må på? Nei, det skal ikke det. Og hva tror du er den største grunnen til at Magnus og Sebastian alltid ender opp med og sloss, mens de andre sitter fint og perler? Jo, det skal jeg fortelle deg; De vil ha oppmerksomhet. De kjeder seg. Og hva gjør vi midt oppi drapsleken? Jo, vi kjefter, vi ber de stoppe, for skrike, løpe og sloss hører trossalt ikke til. Men hvem sin skyld er det egentlig om du tenker deg om? 

Du som pedagog har et ansvar. Ta det et steg videre. Start en lek ut av det de holder på med for å få de på nye veier, vær en leder og led de videre. Mine ord er ikke nok til å forklare godt nok det jeg lærte i dag, men jeg vil at alle dere som jobber med barn, eller har barn, eller egentlig generelt burde sjekke ut denne mannen. Du forstår det ikke før du har sett og hørt han snakke om det som betyr mest for han i hele verden. Det er ikke nok med at han er så fantastisk god til å undervise, men han gir faktisk faen i hva andre mener om det. Han sier sin mening, og kan i tillegg bygge det opp på uendelig mange forskninger og observasjoner. Og oppå det igjen dramatiserer han, han var så dyktig, og herregud som vi lo! Jeg lo til krampa tok meg, samtidig som dette var noe av det viktigste jeg noensinne har fått trykt inn i hodet. Men det er akkurat det. Lek er det viktigste, og det skal være gøy og spennende. Jeg bøyer meg i støvet, og steller meg opp i en lang rekke av fans. Sjekk han ut. Det er en ordre.








UKE #5

Åh, var det mandag igjen. I dag sov jeg ekstremt lenge, noe jeg gjør hver gang jeg har fri. Jeg faktisk tvinger meg selv til å fortsette å sove selv om jeg våkner. Ikke hver gang, men i dag gjorde jeg det, for jeg var midt i en drøm som jeg rett og slett ikke kunne gå ifra. Jeg blir alltid påvirket av drømmene mine. Jeg kan ha helt sinnsyke, psykotiske drømmer, samtidig som de kan være ekstremt koselige. Denne gangen var den midt på treet. Var litt Sons of anarchy typ, bare akkurat som at jeg lagde min egen historie. Jeg er sikker på at det hadde blitt en sinnsykt spennende film. Men det er alltid en type moral, en grunn til hvorfor det er sånn. Det er derfor jeg blir så påvirket, og tenker mye på det i etterkant. Mine følelser angående det er ganske på hver sin side av skalaen. Tenketanken er ganske full, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det eller hvordan jeg skal håndtere det. Skulle gjerne kjent en drømmetyder. 

Utenom det er det jo utrolig fint vær ute da. Regn og tåke, jeg tuller ikke når jeg sier at jeg ikke ser no ut av vinduet. I tillegg MÅ jeg ut i det drittværet og trene i tillegg. Så da fortsetter jeg vel å være sjuk enda lengre da! Hipp hurra.

Ukas høydepunkt er helt klart Karpe DIem #heisannmontebello! Konserten var på fredag, det var smokk fullt, og det var fantastisk. Egentlig HATER jeg å gå på konserter som er utsolgte, på et knøttlite sted. Når jeg er på konsert vil jeg kose meg, jeg vil nyte musikken. Jeg vil ikke bruke opp all min tid og energi på å dytte bort mennesker som er så fulle at de ikke vet hvor de er eller hva de holder på med. Du går ikke med stiletthæler på en hiphop-konsert. 

Ukas nedtur er når jeg midt under konserten kjøpte meg billett til afterparty, men ikke dro dit fordi jeg heller ville være med de andre på byen. 

Ukas favorittmat er uten tvil spinatsuppa som var i kantina på torsdag. Damn den var digg!

Ukas netflix: Har faktisk ikke sett så mye, men har blitt mye sumo! Huskestue er den nye favoritten. Absolutt latterkrampe.

Ukas inspirasjon: Har vel generelt ikke vært så inspirert.

Ukas kamp: Arsenal knuste Bournemouth!

Denne ukens mål: Prøve å holde humør og energi oppe, selv om været er mer en ræva. 

Ukas bilde: 



RETT SPOR

Selfie-torsdag, tilbake på skolebenken igjen, og det er i hvert fall en positiv ting. Fått jobbet litt også i barnehagen, og det er enda bedre. Kan ikke si at kroppen har blitt noe friskere i den forstand. I dag blir en spennende dag som jeg ser frem til. M skal nemlig ha familie fotografering med søsknene sine, noe som er det verste han vet. Så jeg skal kose meg og være tilskuer. Han må ikke tro at dette blir den siste shooten han er på, for vi skal ha noen bilder av oss også en eller annen gang, det er helt klart. Når vi er ferdige der skal vi ut å spise pizza, og det er deilig. Helgen bringer mye godt med seg også. Endelig skal jeg få et gjensyn med mennene i mitt liv, Karpe Diem. De spiller i morgen her i Drammen, første konsert på turneen, som også er utsolgt. Klarer knapt vente. 

Hvordan ser din dag ut?

UKE #3 OG #4

Hei.. Long time no see ? Ja da. Jeg har ikke gitt så mye lyd fra meg i det siste. Jeg har rett og slett hatt nada energi eller viljestyrke til å sette meg ned å skrive, eller egentlig noen ting som helst. Jeg ble som skrevet syk igjen. Greia mi er vel at jeg blir så lett syk, men frisk? Neida. I tillegg lå jeg rett ut i hele går, og har gått ned 2 kg bare i spy, heia meg. Livet er nå helt fantastisk. Det jeg hater aller mest med å være syk, er at jeg får så dårlig samvittighet. Jeg skulle vært på skolen, noe som bare går utover meg selv. Jeg skulle vært på trening, vært der for jentene mine. Jeg skulle ha ryddet og vasket, tørket støv, vasket klær. Alt ser jævli ut, og jeg får dårlig samvittighet for M. Samtidig føler man at man bare forfaller. For det er ikke det at jeg ikke vil gå den lange søndagsturen, i det super strålende været. 
Jeg har virkelig satt pris på denne vinteren fordi den har vært ganske stabil (så stabil som det går an i disse dager) og den har vært veldig flott å se på. Men, jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg ufattelig mye til sommeren akkurat nå. 

Ukas høydepunkt: Oppi alt har det vært noen høydepunkter også. Har fått handlet en del på IKEA, så det er jeg ganske fornøyd med. I tillegg har det vært bursdagsfeiringer, lag-fest, og julebord. 

Ukas nedtur: Det må være all snørra, spyinga, hostinga, og alt det ekle og fæle greiene som kroppen klarer å få ut.

Ukas favorittmat: Akkurat nå føler jeg det var vanskelig. Vi har for første gang prøvd adams matkasse, og jeg må faktisk si at jeg ikke er veldig imponert. Jeg kan skjønne at det lønner seg for familier med barn, men for oss to, nja. Ikke tror jeg vi sparer noen ting på det heller, og i tillegg er jeg ganske kreativ så dette ble litt for kjedelig for meg. Fikk selvfølgelig noen gode tips også som blir å ta med seg videre. Beste maten må nok bli tapasen vi hadde på lagfesten.

Ukas netflix: Det er vel fortsatt SOA. Ganske så lei, og alt går jo til blokksberg.

Ukas inspirasjon: Fortsatt gjelder interiør og mat-blogger. Klør i fingrene!

Ukas kamp: Denne var vel ment til fotball, men ekke så imponert. Så jeg må nesten bare nevne håndballen! Sterkt av mennene våre!

Denne ukens mål: Holde meg i form nok til å jobbe, og være på skolen!

Ukas bilde: Siden det er så lenge siden, har jeg valgt å legge med litt ekstra bilder denne gangen.