TENKETANKEN LENGE LEVE

Akkurat i dag føles ting litt godt igjen. Første dagen av vinterferien. Jeg har hatt en god natt, jeg har faktisk sovet godt og lenge. Pysjen er fortsatt på, og jeg har ikke gjort noe mer fornuftig enn det å henge opp noen gardiner som har ligget på spisebordet litt for lenge. Jeg har sett gjennom alle sykt perfekt episodene, og det er kanskje grunnen til at jeg skriver akkurat dette innlegget her. Jeg får vondt inni meg, både av hvordan de jentene har det med seg selv og livet, og også fordi jeg kan kjenne meg igjen i så mange følelser. Samtidig blir jeg overrasket over hvor mye det faktisk er mulig å ha så høye forventninger til seg selv?

Jeg har selv kjent hardt på press fra forskjellige kanter. Det å være bra nok, se bra nok ut, det å være god. Men kjøpspresset har jeg heldigvis aldri brydd meg særlig mye om. Men der føler jeg at jeg har vært heldig, heldig med venner og familie som har sunne holdninger til akkurat dette. Jeg ble faktisk ganske sur når alle begynte å gå i DC klær på ungdomsskolen, jeg ville jo ikke at alle skulle se ut som meg, eller jeg som dem. Jeg ville faktisk ikke se ut som alle andre, og jeg var en ganske stor fargekladd i meg selv bokstavelig talt. Tighte bukser i alle mulige farger etterfulgt av super-baggy trøyer og gensere. Fantastisk. Jeg har alltid godt i det jeg har følt meg komfortabel i, heldigvis. Men det vil ikke nødvendigvis si at jeg var så ufattelig fornøyd med hvordan jeg så ut på innsiden av alle klærne mine, og det gjør jeg fortsatt ikke. Vi har alltid noe å pirke på har vi ikke? Samtidig som vi ser på alle andre og klarer å rose de for alle feilene de ser ved seg selv, som også kanskje er akkurat de feilene du selv peker på i speilet hver morgen. Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig å omfavne det ved deg selv, når det er så lett å gjøre det med andre?

På ungdomsskolen ville vi alle ha gode karakterer, for hvem vil ikke det? Jeg gikk ned i snitt hvert år, og skuffelsen var stor hos meg selv og familie. For jeg kunne jo så mye bedre, virkelig. Men jeg visste jo at det kun var min egen skyld og feil prioriteringer. Men når jeg fikk en 6´er var jeg overlykkelig. Samme med en femmer også. Det var ikke før jeg falt ned på en svak firer at jeg kjente litt på det. Men det var greit. Det var ikke en krise. Men samfunnet har vokst seg i feil retning, og ja, jeg forstår disse jentene så godt, samtidig som jeg syntes det er ufattelig tragisk at man skal bry seg så mye om et tall på et ark. Det definerer deg faktisk ikke. 

Utseende. Det ytre. Det er vel den største utfordringen for veldig mange. Og spesielt etter alt sosiale medier slenger i trynet på oss. Men så blir jeg litt slik at jeg vet hva som må til da, for at jeg faktisk skal føle meg bedre. Jeg vet at de som poster alle disse bildene ikke nødvendigvis har det så fantastisk. Som hun ene i sykt perfekt som henger seg så opp i alle bloggerne og de på instagram, og hvordan de ser ut. Hår, sminke, flat mage, muskler, øyevipper. Jeg forstår det så sinnsykt, samtidig blir jeg litt småirritert. For du står og tar bilder av deg selv i speilet, du forklarer selv til tv 2 og hele Norge at du poserer slik og slik for å se minst mulig ut. HVA tror du alle de andre bloggerne gjør? De tar extensions både på hår og vipper, de fyller opp leppene, de trekker inn magen, de pumper masse før de tar treningsbilder, og ikke minst PHOTOSHOP. Da er det en ting jeg vil fremme, eller nærmest en person, og det er Sophie Elise. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg har veldig respekt for henne, og hennes ærlighet. Jeg syntes det var så bra når hun la ut om alt hun gjør for å faktisk se slik ut på bildene før hun poster de, og hvor mye tid det tar. I tillegg hvilke indre følelser det skaper, og hvor mye indre energi som går tapt. Vi må begynne å se oss litt mer rundt, og ikke bare ned i telefonen på instagram og andre medier. For ser vi rundt oss ser vi mer de ekte menneskene og hva som faktisk er "normalt". Selvøflgelig finner vi alltid mange i mengden som vi gjerne skulle sett ut som, men slik vil det nok alltid være. Du ville kanskje ikke ha den bananen, men når du ser noen andre spise den ville du gjerne hatt den allikevel. Jeg tror nok at det ligger i oss, vi vil ha det vi ikke har selv.

Jeg føler jeg har vært ekstremt heldig, jeg har fått så mye hjelp og støtte. Dette har også vært fordi jeg til slutt skjønte at jeg måtte si ifra. Jeg måtte face frykten og den dårlige samvittigheten, jeg forsto at dette faktisk var noe som hadde gått over mitt hode, og jeg trengte hjelp fra høyere instanser. Jeg har aldri blitt ordentlig "frisk" om jeg kan si det på den måten. Angsten er sterk noen ganger, deprisjonene også. Det å sitte å gråte i flere timer uten å vite helt hvorfor gjør jeg enda. Og det er vanskelig. Jeg har nok havnet litt i den bobla igjen hvor man ikke sier noe, man lar vært fordi samvittigheten tar deg igjen. Jeg har påført menneskene rundt meg nok smerte, og vil neppe ta den runden en gang til. Heldigvis har jeg lært meg å kjenne kroppen min bedre, kjenne når det begynner å bygge seg opp, vite at nå er styggen tilbake og snart sitter han på skulderen min igjen og får meg til å treffe den veggen så hardt nok en gang. 

Jeg har kjent mye på det den siste tiden igjen. Alle forventningene, stresset. Skolen er hard, og jeg føler faktisk at jeg sliter mye med det. Men dette er noe jeg vet jeg greier og vil så hardt. Samtidig har jeg så gode venner i klassen som er så flinke til å støtte og bygge oppunder det som er bra. Alle vil at alle skal klare det, og det er noe som hjelper mer enn man kan tro når man tidligere har opplevd akkurat det motsatte.
Den personen det er vanskeligst for å forstå at det går an å ha så vonde følelser om seg selv, og at alt faktisk er en kamp innimellom. At jeg faktisk ikke klarer å stå opp om morningen noen ganger. Det er M. Det som for han er en selvfølge og ganske enkelt å få til, kan for meg være ufattelig hardt. Det er krevende og tar mye krefter og energi på å prøve og forklare slike indre hindringer for noen som ikke helt har følt det samme på kroppen selv.

Denne vinterferien kom akkurat i tide. Jeg får samlet opp litt energi, samtidig som jeg kan ta igjen litt arbeid med skolen, og andre ting som kanskje burde vært gjort for lenge siden. Jeg har tid til å finne tilbake til meg selv igjen. Det siste jeg vil er å havne ned i den grøftekanten igjen, hvor alle bilene kjører forbi og ingen ser deg eller hører de indre skrikene dine. Når jeg tenker meg om så vet jeg også at jeg ikke trenger å havne der. Og hvorfor vil jeg så inderlig jobbe med barn? Det spørsmålet har jeg stilt meg mye i det siste. Jo mer jeg har tenkt over det, jo nærmere svaret har jeg kommet. Barn er ærlige, de er rene og uskyldige. De bryr seg ikke om du har på jeans eller joggebukse den ene dagen. De liker heller at du ser litt rar ut. I tillegg har man noen å være et forbilde for, man skal vise de forskjellen på rett og galt, man skal lære de at alt er ikke så farlig som det virker, og man skal bygge opp selvfølelse og ruste de til livet fremover. For det vil komme tider som er så ufattelig vanskelige for de også. Derfor vil jeg være den personen som i hvert fall har prøvd, som har gjort så godt jeg kunne for at de skal ha best mulig utgangspunkt i den skumle og kalde verdenen vi i dag lever i...

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar