TENKETANKEN LENGE LEVE

Akkurat i dag fles ting litt godt igjen. Frste dagen av vinterferien. Jeg har hatt en god natt, jeg har faktisk sovet godt og lenge. Pysjen er fortsatt p, og jeg har ikke gjort noe mer fornuftig enn det henge opp noen gardiner som har ligget p spisebordet litt for lenge. Jeg har sett gjennom alle sykt perfekt episodene, og det er kanskje grunnen til at jeg skriver akkurat dette innlegget her. Jeg fr vondt inni meg, bde av hvordan de jentene har det med seg selv og livet, og ogs fordi jeg kan kjenne meg igjen i s mange flelser. Samtidig blir jeg overrasket over hvor mye det faktisk er mulig ha s hye forventninger til seg selv?

Jeg har selv kjent hardt p press fra forskjellige kanter. Det vre bra nok, se bra nok ut, det vre god. Men kjpspresset har jeg heldigvis aldri brydd meg srlig mye om. Men der fler jeg at jeg har vrt heldig, heldig med venner og familie som har sunne holdninger til akkurat dette. Jeg ble faktisk ganske sur nr alle begynte g i DC klr p ungdomsskolen, jeg ville jo ikke at alle skulle se ut som meg, eller jeg som dem. Jeg ville faktisk ikke se ut som alle andre, og jeg var en ganske stor fargekladd i meg selv bokstavelig talt. Tighte bukser i alle mulige farger etterfulgt av super-baggy tryer og gensere. Fantastisk. Jeg har alltid godt i det jeg har flt meg komfortabel i, heldigvis. Men det vil ikke ndvendigvis si at jeg var s ufattelig fornyd med hvordan jeg s ut p innsiden av alle klrne mine, og det gjr jeg fortsatt ikke. Vi har alltid noe pirke p har vi ikke? Samtidig som vi ser p alle andre og klarer rose de for alle feilene de ser ved seg selv, som ogs kanskje er akkurat de feilene du selv peker p i speilet hver morgen. Hvorfor skal det vre s ufattelig vanskelig omfavne det ved deg selv, nr det er s lett gjre det med andre?

P ungdomsskolen ville vi alle ha gode karakterer, for hvem vil ikke det? Jeg gikk ned i snitt hvert r, og skuffelsen var stor hos meg selv og familie. For jeg kunne jo s mye bedre, virkelig. Men jeg visste jo at det kun var min egen skyld og feil prioriteringer. Men nr jeg fikk en 6er var jeg overlykkelig. Samme med en femmer ogs. Det var ikke fr jeg falt ned p en svak firer at jeg kjente litt p det. Men det var greit. Det var ikke en krise. Men samfunnet har vokst seg i feil retning, og ja, jeg forstr disse jentene s godt, samtidig som jeg syntes det er ufattelig tragisk at man skal bry seg s mye om et tall p et ark. Det definerer deg faktisk ikke. 

Utseende. Det ytre. Det er vel den strste utfordringen for veldig mange. Og spesielt etter alt sosiale medier slenger i trynet p oss. Men s blir jeg litt slik at jeg vet hva som m til da, for at jeg faktisk skal fle meg bedre. Jeg vet at de som poster alle disse bildene ikke ndvendigvis har det s fantastisk. Som hun ene i sykt perfekt som henger seg s opp i alle bloggerne og de p instagram, og hvordan de ser ut. Hr, sminke, flat mage, muskler, yevipper. Jeg forstr det s sinnsykt, samtidig blir jeg litt smirritert. For du str og tar bilder av deg selv i speilet, du forklarer selv til tv 2 og hele Norge at du poserer slik og slik for se minst mulig ut. HVA tror du alle de andre bloggerne gjr? De tar extensions bde p hr og vipper, de fyller opp leppene, de trekker inn magen, de pumper masse fr de tar treningsbilder, og ikke minst PHOTOSHOP. Da er det en ting jeg vil fremme, eller nrmest en person, og det er Sophie Elise. Jeg kan ikke annet enn si at jeg har veldig respekt for henne, og hennes rlighet. Jeg syntes det var s bra nr hun la ut om alt hun gjr for faktisk se slik ut p bildene fr hun poster de, og hvor mye tid det tar. I tillegg hvilke indre flelser det skaper, og hvor mye indre energi som gr tapt. Vi m begynne se oss litt mer rundt, og ikke bare ned i telefonen p instagram og andre medier. For ser vi rundt oss ser vi mer de ekte menneskene og hva som faktisk er "normalt". Selvflgelig finner vi alltid mange i mengden som vi gjerne skulle sett ut som, men slik vil det nok alltid vre. Du ville kanskje ikke ha den bananen, men nr du ser noen andre spise den ville du gjerne hatt den allikevel. Jeg tror nok at det ligger i oss, vi vil ha det vi ikke har selv.

Jeg fler jeg har vrt ekstremt heldig, jeg har ftt s mye hjelp og sttte. Dette har ogs vrt fordi jeg til slutt skjnte at jeg mtte si ifra. Jeg mtte face frykten og den drlige samvittigheten, jeg forsto at dette faktisk var noe som hadde gtt over mitt hode, og jeg trengte hjelp fra hyere instanser. Jeg har aldri blitt ordentlig "frisk" om jeg kan si det p den mten. Angsten er sterk noen ganger, deprisjonene ogs. Det sitte grte i flere timer uten vite helt hvorfor gjr jeg enda. Og det er vanskelig. Jeg har nok havnet litt i den bobla igjen hvor man ikke sier noe, man lar vrt fordi samvittigheten tar deg igjen. Jeg har pfrt menneskene rundt meg nok smerte, og vil neppe ta den runden en gang til. Heldigvis har jeg lrt meg kjenne kroppen min bedre, kjenne nr det begynner bygge seg opp, vite at n er styggen tilbake og snart sitter han p skulderen min igjen og fr meg til treffe den veggen s hardt nok en gang. 

Jeg har kjent mye p det den siste tiden igjen. Alle forventningene, stresset. Skolen er hard, og jeg fler faktisk at jeg sliter mye med det. Men dette er noe jeg vet jeg greier og vil s hardt. Samtidig har jeg s gode venner i klassen som er s flinke til sttte og bygge oppunder det som er bra. Alle vil at alle skal klare det, og det er noe som hjelper mer enn man kan tro nr man tidligere har opplevd akkurat det motsatte.
Den personen det er vanskeligst for forst at det gr an ha s vonde flelser om seg selv, og at alt faktisk er en kamp innimellom. At jeg faktisk ikke klarer st opp om morningen noen ganger. Det er M. Det som for han er en selvflge og ganske enkelt f til, kan for meg vre ufattelig hardt. Det er krevende og tar mye krefter og energi p prve og forklare slike indre hindringer for noen som ikke helt har flt det samme p kroppen selv.

Denne vinterferien kom akkurat i tide. Jeg fr samlet opp litt energi, samtidig som jeg kan ta igjen litt arbeid med skolen, og andre ting som kanskje burde vrt gjort for lenge siden. Jeg har tid til finne tilbake til meg selv igjen. Det siste jeg vil er havne ned i den grftekanten igjen, hvor alle bilene kjrer forbi og ingen ser deg eller hrer de indre skrikene dine. Nr jeg tenker meg om s vet jeg ogs at jeg ikke trenger havne der. Og hvorfor vil jeg s inderlig jobbe med barn? Det sprsmlet har jeg stilt meg mye i det siste. Jo mer jeg har tenkt over det, jo nrmere svaret har jeg kommet. Barn er rlige, de er rene og uskyldige. De bryr seg ikke om du har p jeans eller joggebukse den ene dagen. De liker heller at du ser litt rar ut. I tillegg har man noen vre et forbilde for, man skal vise de forskjellen p rett og galt, man skal lre de at alt er ikke s farlig som det virker, og man skal bygge opp selvflelse og ruste de til livet fremover. For det vil komme tider som er s ufattelig vanskelige for de ogs. Derfor vil jeg vre den personen som i hvert fall har prvd, som har gjort s godt jeg kunne for at de skal ha best mulig utgangspunkt i den skumle og kalde verdenen vi i dag lever i...

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar