DU ER VERDT MER NÅR DU ER LYKKELIG

Trøstebaby. Det var et ord som datt ned i hodet mitt akkurat nå. Alt baby-oppstyret som er så og si hele tiden, og alltid kommer til å være der tar knekken på meg noen ganger. Og akkurat nå føler jeg at jeg trenger en trøstebaby, at det er det jeg vil ha! En trøstebaby for å kunne føle meg bedre, og ikke ha det så vondt av det som skjedde den gangen. Spesielt nå, når han er overalt, med sin fantastiske sønn. Og da mener jeg overalt! 

Alt jeg vil er å skrike det ut til hele verden hvor ufattelig vondt det er, og hvor forbanna jeg er på han. Hvor utrolig manipulerende drittsekk han var. Jeg føler han tok fra meg alt. Ikke bare det lille frøet mitt, men verdigheten min. Måten han fikk meg til å føle meg så ufattelig liten på. Måten jeg følte at verden så på meg i etterkant. Fra sekundet jeg traff han fikk han meg til å bli den personen jeg overhodet ikke ville være, noe jeg også ytret meg om. Men man blir svak. Svak av ordene som sniker seg inn i ørene dine, som unngår veien opp til hjernen og heller klarer å finne de trange gatene ned til hjertet. Planen da var vel ikke at det skulle ende sånn det gjorde, men det gjorde det. Og det skjedde fort. Unnskyldninger, måten han fikk samvittigheten min til å sprenge på. 

Jeg kan ikke skrike det ut hvor mye jeg syntes han fortjener tidenes drittsekk-pris. Jeg kan ikke si hvem, hvor, hva, eller når. Alt jeg kan for å få det ut er å skrive det her, og det hjelper til en viss grad. Jeg bryr meg ikke så mye lenger om hans omdømme. Det får han ta på sin kappe, og det fortjener han. 
Det gjelder ikke bare den ene situasjonen heller. På grunn av han mistet jeg også min bestevenninne. Sviket var utrolig stort, fra hennes side. Han fikk meg til å hate han enda mer, det fikk meg til å se at alt han sa var bare ord han sikkert hadde fortalt en haug med jenter før meg.
Jeg sitter faktisk og skammer meg når jeg skriver dette innlegget her. Er jeg oppmerksomhetssyk når jeg poster det her? Er jeg utrolig barnslig og teit som ikke kommer meg videre i livet? For det er også en beskjed man har fått... Man sitter igjen med mange vonde tanker om hele situasjonen, men kanskje mest om seg selv. For er jeg virkelig så dum som ikke klarer å legge det bak meg? Er det rart at jeg fortsatt tenker på det hver dag? At jeg husker hvert eneste møte, hvert eneste ord, hver eneste tekstmelding. Burde jeg bare legge det i glemmeboksen?

NEI. Det kan jeg ikke. Jeg kan aldri legge det bak meg, men jeg må bare leve med det. Jeg har jo gått videre med livet. Det er ganske stor forskjell på mitt liv da og nå. Og jeg ville ikke bytta det tilbake heller. Men dette har hjulpet meg til å bli enda sterkere, enda mer kritisk, enda mer forsiktig. Man stoler ikke lenger på hvem som helst, og man snur seg en gang ekstra for å se seg over skulderen. Dette både til det positive og negative. Jeg mener med hånden på hjertet at ingen har rett til å uttale seg om noe slikt med mindre du har vært i det selv. Alle takler tragedier på forskjellige måter, alle sørger på det settet de selv er bygd opp til. Jeg syns at ingen er i posisjon til å dømme deg og bestemme når i livet du skal ha kommet deg videre. 

En annen grunn til at jeg poster dette er fordi at jeg vet det er mange der ute som meg. Mange som sitter igjen med samme tanker og vonde minner fra abort, spontanabort, svik, tap av vennskap osv. Det er lov å være lei seg, det er lov å være sint, og det så lenge du absolutt vil! Ingen bestemmer eller styrer over følelsene dine, og det skal du ikke glemme! Hvis noen ber deg skjerpe deg eller be deg til helvete om å komme deg videre, så burde du heller be de ta en titt på seg selv. Og kanskje dette er mennesker du faktisk ikke trenger i livet ditt? Dette var også noe jeg fant ut bare for et par uker siden. Når jeg fikk den setningen slengt i trynet innså jeg endelig at denne personen ikke har noe i livet mitt å gjøre. Denne personen skal ikke få noe glede av mine oppturer eller nedturer, hun skal ikke få styre min sorg eller mitt sinne. Da er det bare å be disse herlige menneskene om å ta seg en bolle, mens de sitter på sidelinjen og spyr av den lykken du oser av deg fordi du endelig klarte å legge fra deg de eller den som faktisk var med på å gjøre sorgen og tapet ditt enda verre. 
Stå opp for deg selv, og ikke la haterne styre hva du ytrer deg om. Om det så er at du blogger om det, eller skriker det ut på en bar en torsdag-kveld etter for mange tequila! 

Du er verdt mer når du er lykkelig.



2 kommentarer

Postet av: topfacts
Dato: 19.11.2015 Klokken: 14:11 - http://topfacts.blogg.no/


bra innlegg :D
Postet av: fan
Dato: 14.12.2015 Klokken: 21:30 -


Kan du pliis komme med nytt innlegg. Jeg ELSKER bloggen din!!

Skriv en ny kommentar