TO STREKER

Noen ganger kommer man over ting som drar deg tilbake til steder du skulle ønske var glemt. Følelser du håpet du aldri skulle kjenne på igjen. Tankene. Valgene du tok, som gjorde at livet er som det er, og ikke ble noe helt annet. Man vet med seg selv at det var det riktige å gjøre, og at ja, jeg er lykkelig nå. Men følelsen og smerten sitter igjen. Jeg tenker på den smerten ofte, håper at jeg slipper å gå gjennom den igjen. På en måte er det et valg jeg kan ta, på en måte ikke. For noen ganger vet man ikke hva som skjer, akkurat som den gangen. Jeg klarer ikke se for meg hvordan livet hadde vært nå, om det ikke hadde gått som det gjorde. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet her. Jeg hadde ikke studert for å bli barnehagelærer. Mest sannsynlig hadde jeg kanskje vært på vei for å hente en liten gutt eller jente i barnehagen. 

Dette er første gangen jeg skriver direkte om akkurat det her. Det er over et og et halvt år siden. 13. august hadde jeg muligens hatt en ettåring. Jeg skulle aldri skrive åpent om det her, og jeg har skammet meg for det også. Selvom jeg er en kjemper for kvinners rettigheter til abort, og jeg har skrevet lange tekster om det, så har jeg aldri skrevet om meg selv, eller fortalt hva jeg følte, og fortsatt føler. 

Tiden kunne ikke gått mer seint. Du har tisset på en pinne, og det er denne som skal avgjøre hele livet ditt. Når ventetiden er over, ser du to streker på displayet. Etterfulgt av 3-5 uker. Den følelsen er noe jeg ikke lenger kan beskrive. 

Det er fortsatt tabu. Jeg kjenner det på hele kroppen. Jeg mistet mitt barn, men jeg hadde valgt abort før jeg visste at det var borte. Det gjorde på en måte alt litt lettere, samtidig vanskeligere. Hvor vondt hadde det gjort om jeg hadde valgt å beholde det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det var det jeg ville. Jeg ville ha mitt barn, som var 11 og en halv uke gammelt.
Når man ender opp gravid, er det som regel to personer involvert. Det blir det også når avgjørelsen skal tas. Jeg ble overkjørt. Jeg var svak og sårbar, og ble rett og slett overkjørt. Det er slik jeg ser det nå. Jeg forstår situasjonen, og det var det beste for meg også. Eller var det? Det var det jeg ble fortalt. Midt i et studie, vi var ikke en gang sammen. Jeg hadde hele livet foran meg. Hadde jeg ikke hatt det uansett?

Jeg er avhengig av å ha barn rundt meg, og jeg er så heldig som får det også, via jobb og utdannelse. Ikke minst familie. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker tilbake. Tenker på følelsen av at noe vokser inne i deg som en dag skal bli noe mer. Jeg vil si at det å kunne få barn er den største gevinsten jeg kan få her i livet. Jeg kan knapt vente til jeg har mine egne smårollinger løpende rundt. Samtidig er jeg livredd. Selv om jeg tok et valg, så var det allerede dødt. Det døde av seg selv inne i magen min. Hva om det skjer igjen. Og igjen. Jeg har også laft stoffskifte og vet godt hvilke problemer dette også kan skape. Jeg merker at jeg er livredd. Jeg husker hvordan jeg taklet det sist, og det var at jeg rett og slett ikke taklet det.

Mareritt. Dårlig samvittighet. Sinne. Sorg. En dag av gangen. Det var tungt, og det var ikke alltid like lett å snakke om. Man føler seg dum ovenfor de som ikke kan få barn, man føler seg dum ovenfor de som valgte å få barn. Man smiler, mens man gråter innvendig. Noe av det verste var følelsen som kom når han skulle bli pappa igjen. Litt over et halvt år senere. Sorgen var stor. Var ikke mitt barn bra nok? Var ikke mitt barn like mye verdt å sette til liv? 
Da termin-dagen kom sleit jeg enormt. 13. august 2014. Jeg kunne hatt en liten klump i armene mine. Jeg var helt sikker på at det var en jente, hun skulle hete Ylva. 

Selv om det jeg vil mest er å få meg en liten tass eller ei lita tulle, vet jeg at det ikke er tiden for det akkurat nå. Og alt jeg kan er å glede meg til det skjer. Jeg er veldig lykkelig med det jeg har og mulighetene jeg har fått den dag i dag. Jeg har M, som er fantastisk, og jeg har skolen. Jeg vet at min dag kommer igjen, det håper jeg. Jeg har lest flere artikler i det siste hvor man ikke skal spørre kvinner om det snart er på tide med barn, fordi man ikke nødvendigvis vet hva de har i bagasjen. Dette er noe jeg faktisk er helt enig i. Noen vil faktisk bare rett og slett ikke ha barn også. For meg er det veldig fjernt, men jeg mener at hvert enkelt individ skal få bestemme over sin egen kropp, i lik grad som at de som vil ta abort skal få hjelp til dette uansett hvilke religion eller livssyn du har. 

I tillegg skal man ha lov til å være åpen om det, man skal få lov å føle det man gjør uten å bli dømt av et helt samfunn. Vi burde bli mer åpne, og støtte og hjelpe hverandre i motsetning til å gjemme bort alt det vi ikke vil ha frem i lyset.





Én kommentar

Postet av: Hei
Dato: 24.10.2015 Klokken: 11:11 -


Det positive ved selvbestemt abbort er kraftig underkommunisert. Å ikke føde et barn er det beste man kan gjøre for planeten og sine medmennesker . Overbefolkning er det største problemet vi har. Vist graviditet historisk alltid førte til fødsel hadde det sansynligvis ikke levd mennesker i dag.

Skriv en ny kommentar