DEN ENSOMME HØSTEN

I dag var det litt mer krevende å stå opp enn andre dager. Kroppen skrek nei, men jeg tvang meg opp. Fant ut ganske raskt at man skal lytte til kroppen sin, så det tok ikke lang tid før jeg hadde plantet det dunkende hodet mitt godt ned i puta igjen. Det er ikke noe som føles bedre når det i tillegg spruter ned ute. 

Ute lukter det høst. Det gir meg grøsninger, og ikke på en god måte. Det er så mange som snakker om at høsten, det er jo det koseligste tiden. Masse farger, kakao, sitte inne med netflix. Jeg kan se det. Men jeg føler det ikke sånn. Jeg er en av de som alltid får en heftig høstdepresjon, og jeg kjenner den er på god vei. Den omrokkerer alt i kroppen min, følelser jeg ikke visste jeg hadde, tanker som aldri kunne falt meg inn tidligere. Tiden mellom sommeren og jula er for meg veldig hard. Det ser ikke ut som det skal bli bedre dette året heller. 

Jeg kjente det rykket litt i armen nå, og hadde lyst til å slå litt vett inn i meg selv. Ser ikke ut som det blir bedre nå? Det var kanskje en liten løgn. Eller noe av det iallefall. Jeg er ikke lenger alene, jeg har M. Jeg har noen som holder rundt meg, bretter teppet over meg når jeg fryser. Som kysser meg hver morgen før han går. En som jeg deler alt med. Men noen ganger tenker man; Er det nok? Og svaret er som regel nei. Det er ikke nok. Jeg trenger alltid mer, jeg krever alltid mer, men det er også fordi jeg selv føler jeg fortjener det. Når man gir alt av seg selv, når kjærligheten man gir er betingelsesløs, men det man får igjen kun er halvparten? Jeg står igjen med hjertet i hånda, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Alt bare skurrer. Skal jeg slippe det ned, og hoppe opp og ned på det, eller skal jeg verne om det mer. La det fortsette å få alle de inntrykkene det gjør. For Han gjør meg mer lykkelig enn noen har gjort. Han er noe annet. Noe spennende. Noe krevende. Noe å kjempe for. Og han er jo min. Så hva er jeg så redd for? 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar